Nøyaktig værvarsel er vitalt for en lang rekke samfunnsfunksjoner, ikke minst i et land så langt mot nord som Norge.

Siden de første værsatellittene kom, har de revolusjonert meteorologien og værvarslingen.

Denne måneden er det 40 år siden den første europeiske værsatellitten ble skutt opp. Det skjedde den 23. november 1977, fra Cape Canaveral i Florida.

Meteosat-1 nådde sin operasjonelle bane den 7. desember 1977. To dager senere sendte den nye værsatellitten sitt første bilde tilbake til jorda.

Så halve jorda hver halve time

En av de største fordelene med Meteosat-1 var at den kunne se hele jordas halvkule på en gang, hver halve time.  

Det gjorde det lettere for meteorologene å oppdage værsystemer under utvikling, og beregne retningen og vindhastigheten til disse.

På Meteosat sine bilder var også orkaner i Atlanterhavet synlige lenge før de nådde land. Data fra rommet gjorde det lettere å beregne orkanenes baner.

I tillegg var Meteosat-1 den første satellitten i geostasjonær bane som kunne måle vanndamp og dermed følge bevegelsene til fuktighet i atmosfæren.

Før værsatellittene var meteorologene avhengige av observasjoner fra land, skip, bøyer, ballonger, drager og fly.

Da værsatellittene kom ga de nye former for informasjon som kunne brukes i meteorologenes datamodeller. Det gjorde værvarslingen mer nøyaktig, også for lengre tidsperioder inn i fremtiden.

Forløperen til ESA

Oppskytingen av Meteosat-1 var en milepæl for det europeiske samarbeidet i rommet. Dette var før en felles europeisk romorganisasjon som ESA var blitt dannet.

På 1960-tallet ble det likevel holdt en rekke romkonferanser, kalt European Space Conferences, med representanter fra ulike land. De ble enige om at det skulle bygges en europeisk værsatellitt.

Det franske meteorologiske instituttet og den franske romorganisasjonen CNES tok initiativet til å begynne å bygge en værsatellitt som skulle gå i geostasjonær bane.

Samtidig vurderte forløperen til ESA, som het European Space Research Organisation (ESRO), en europeisk værsatellitt i enten geostasjonær eller polar bane.

Da ESRO bestemte seg for å bygge en værsatellitt som skulle gå i geostasjonær bane, innså de at den ville bli mye lik den franske satellitten.

Dermed ble de to satellittprosjektene slått sammen, et ESA-kontor åpnet i Toulouse i Frankrike, og byggingen av Meteosat-1 fortsatte. ESA ble grunnlagt i 1975 (Norge ble medlem i 1986).

For å få mest mulig ut av den nye værsatellitten, måtte kapasiteten for telemetri til å styre satellitten, og datakraft for å kunne ta i mot bildene fra den, også økes.

Nye værsatellitter med norsk teknologi

10 år etter at Meteosat-1 ble skutt opp, ble den europeiske organisasjonen for utnyttelse av data fra værsatellitter, Eumetsat, stiftet. I dag har Eumetsat 30 medlemmer, blant dem Norge.

Etter Meteosat-1 kom det seks satellitter til i samme serie.

I 2004 ble den første satellitten i Meteosat Second Generation skutt opp. Disse satellittene er to og en halv gang større enn Meteosat-1, med mye høyere oppløsning, og mange flere fargekanaler.

Noen av disse satellittene er fortsatt aktive i dag og leverer værdataene vi trenger.

For å ta over for disse viktige værsatellittene er en tredje generasjon Meteosat-satellitter under utvikling.

Den lange serien med data fra Meteosat-satellittene er effektiv ikke bare for forskningen på været og de store værsystemene, men også for forskningen på jordas klima.

Selv om de første værsatellittene ikke var laget for å undersøke klimaet, er de lange tidsseriene deres med data over land, snø, is, og overflatetemperaturen i havet i dag svært nyttige for klimaforskning og modellering.

Eumetsat har også en serie med værsatellitter i polar bane, Metop, som ser nordområdene godt.

Generasjon nummer to av disse værsatellittene får til og med norsk teknologi ombord.