Isbremmene i Antarktis kan bestemme kontinentets skjebne

Isbremmen Ferrigno Ice Stream i Bellingshausenhavet i Vest-Antarktis sett i november 2011. Isbremmene holder tilbake isbreene inne på land. (Foto: Universitetet i Erlangen-Nürnberg/M. Braun)
Isbremmen Ferrigno Ice Stream i Bellingshausenhavet i Vest-Antarktis sett i november 2011. Isbremmene holder tilbake isbreene inne på land. (Foto: Universitetet i Erlangen-Nürnberg/M. Braun)

Ny forskning viser at isbremmene rundt Antarktis har et kritisk punkt hvor de ikke lenger kan holde tilbake isen som ligger inne på land. Smelter isbremmen forbi dette punktet, strømmer ismassen på land raskere mot havet.

Antarktis omgis av cirka 50 isbremmer, ismasser som ligger i havet. Flere av isbremmene er enorme. Den største av dem er Ross Ice Shelf ved Rosshavet som dekker et område på størrelse med Spania og tårner flere hundre meter over havoverflaten.

Men så utrolig som det høres ut, holder Antarktis på å smelte på grunn av den globale oppvarmingen. Flere isbremmer har allerede kollapset eller krymper raskt, spesielt langs den antarktiske halvøy og i Vest-Antarktis.

Til og med isbreer i det massive Øst-Antarktis har begynt å miste mer is enn de legger på seg.

Åtte ganger raskere mot havet

Allerede i 1995 kollapset isbremmen Larsen A som var på størrelse med Berlin. Syv år senere brakk den enda større Larsen B opp. I 2008 var det isbremmen Wilkins sin tur til å forsvinne.

Etter at Larsen B kollapset i 2002 observerte forskerne at isbreer som bidro til Larsen B strømmet opp til åtte ganger raskere mot havet.

Isbremmen Wilkins Ice Shelf i Vest-Antarktis kollapset og brøt opp i 2009. Det øverste satellittbildet er tatt av Envisat i 2007, det nederste av TerraSAR-X i 2009.  (Foto:  ESA/DLR/M.Rankl )
Isbremmen Wilkins Ice Shelf i Vest-Antarktis kollapset og brøt opp i 2009. Det øverste satellittbildet er tatt av Envisat i 2007, det nederste av TerraSAR-X i 2009. (Foto: ESA/DLR/M.Rankl )

Fordi isbremmene er forbundet med isbreer og isstrømmer inne på land, spiller isbremmene en viktig rolle for å støtte opp isen og bremse ned farten den har mot havet.

Nå viser nye resultater fra forskere ved Universitetet i Erlangen-Nürnberg og Laboratoire de Glaciologie et Géophysique de l'Environnement i Grenoble i Frankrike hvordan støtten fra isbremmen forsvinner etterhvert som den blir tynnere og trekker seg nærmere land.

Isbremmens sikkerhetsbånd holder breen tilbake

De nye forskningsresultatene, som ble publisert i Nature Climate Change 8. februar 2016, viser at bare 13 prosent av isen i isbremmen er såkalt passiv.

Dette er den mengden flytende is som ikke gir noe støtte til isen inne på land. Når denne isen forsvinner bidrar den ikke til høyere hastighet av is mot havet.

Men bak området med passiv is finnes det en region av is som fungerer som et sikkerhetsbånd. Det er den delen av isbremmen som holder isen inne på land tilbake.

ESAs satellitt CryoSat viser at Antarktis mistet 159 milliarder tonn is hvert år (markert i rødt og svart) fra 2010 til 2013.  (Foto:  CPOM/Leeds/ESA)
ESAs satellitt CryoSat viser at Antarktis mistet 159 milliarder tonn is hvert år (markert i rødt og svart) fra 2010 til 2013. (Foto: CPOM/Leeds/ESA)

- Med en gang isbremmen mister nok is via kalving til at den passive isen forsvinner og isen i sikkerhetsbåndet begynner å svinne, vil hele strømmen av is mot havet skje raskere og bidra til økt havnivå i tiår eller århundrer, sier Johannes Fürst ved Institutt for geografi ved Universitetet i Erlangen-Nuremberg.

Men ikke alle isbremmer har passiv is. Det gjelder for eksempel isbremmene i Amundsenhavet og Bellingshausenhavet i Vest-Antarktis. Dermed vil en tilbaketrekking av disse isbremmene ha store konsekvenser for isen lenger inn mot land.

- Denne regionen er spesielt sårbar fordi isbremmene her har raskt blitt tynnere de siste 20 årene, sier Fürst.

På kontinuerlig retrett de siste tiår

Satellittmålinger utført over flere tiår har nå gjort det mulig å spore endringer i og bevegelsen til isfronter i Antarktis. I enkelte regioner har tilbaketrekkingen av isbremmene vært kontinuerlig helt siden satellittmålingene startet.

De nye forskningsresultatene er basert på data fra ESAs tidligere jordobservasjonssatellitter ERS og Envisat, samt målinger av istykkelse fra fly. De viser hvor viktig lange tidsserier med satellittdata er for klimaforskningen.

ESAs issatellitt CryoSat måler tykkelsen og utbredelsen av is i verdens store ismasser. CryoSat ble skutt opp i 201. (Foto: ESA)
ESAs issatellitt CryoSat måler tykkelsen og utbredelsen av is i verdens store ismasser. CryoSat ble skutt opp i 201. (Foto: ESA)

Denne forskningen vil bidra til å forutsi strømmen og bevegelsene til isen i Antarktis under den globale oppvarmingen. Den viser også at skjebnen til hele iskappen på det antarktiske kontinentet er direkte koblet til isbremmene som omgir Antarktis.

Også isbreene på Grønland holder på å smelte. I dag fortsetter ESAs jordobservasjonssatellitter CryoSat og Sentinel-1 å undersøke jordas store ismasser.

Terje Wahl skriver mer om klima og satellitter.

Powered by Labrador CMS