Utbrudd på sola kan slå ut satellitter i bane rundt jorda, med de problemene det medfører for kommunikasjon, navigasjon, værvarsel og annet.

I enkelte tilfeller kan også strømnettet på jorda bli påvirket.

For romfarere i bane er utbrudd på sola en konstant fare. Det samme vil gjelde for romfarere på vei til Mars.

Strømmen av partikler fra sola påvirker alle himmellegemene i solsystemet, fra innerst til ytterst. Derfor er forskerne er svært interessert i å vite mer om hvordan utbrudd på sola sprer seg gjennom solsystemet.

Den 14. oktober 2014 hadde sola et stort utbrudd, en såkalt coronal mass ejection (CME). Da slynges en sky av gass og partikler mange ganger større enn jorda med høy fart ut i rommet.

Selv om jorda ikke var i skuddlinjen for dette utbruddet, ble det målt av 10 forskjellige romsonder på ulike steder i solsystemet.

Til solsystemets yttergrense

Romsonder som undersøker sola, som ESAs Proba-2, ESA og NASAs SOHO, og NASAs SDO og Stereo-A, var de første til å se det kraftige utbruddet den 14. oktober.

To dager senere nådde utbruddet Venus, der ESAs romsonde Venus Express registrerte partikkelskyen.

Den 17. oktober nådde utbruddet Mars og alle romsondene og roverne som jobber der, som ESAs Mars Express og NASAs Maven, Mars Odyssey og Curiosity.

Partikkelskyen brukte bare fem dager på å nå ESAs kometsonde Rosetta, som gikk i bane rundt kometen 67P ute ved Jupiters bane.

Den 12. november 2014 nådde utbruddet Saturn og ble registrert av romsonden Cassini.

Til og med helt ute ved Pluto og solsystemets yttergrense, registrerte NASAs romsonder New Horizons, i januar 2015, og Voyager-2, i mars 2016, restene etter solutbruddet.

Kjentes som et sjokk

- Til nå har vi visst lite om hvor raskt slike store utbrudd beveger seg bort fra sola, spesielt ute i det ytre solsystemet, sier Olivier Witasse ved ESA. Han ledet forskningen på solutbruddet.

- Takket være disse målingene kan vi nå forstå prosessen bedre og bruke dataene i de matematiske modellene våre.

Fordi så mange romsonder på ulike steder og i ulike avstander til sola registrerte utbruddet, vet forskerne at partikkelskyen spredte seg utover med en vinkel på minst 116 grader.

Da partikkelskyen ble slynget ut av sola hadde den en fart på cirka 1000 kilometer per sekund. Men denne hastigheten falt raskt.

Selv om skyen bare brukte tre dager til Mars, var farten da gått ned til cirka 650 kilometer per sekund. Etter fem dager var farten ytterligere redusert til 550 kilometer per sekund.

I løpet av den neste måneden falt hastigheten sakte, ned mot 450 kilometer per sekund.

Romsondene kjente solutbruddet først som et plutselig sjokk, deretter som et magnetfelt som ble sterkere, og til slutt en solvind (strømmen av partikler som sola hele tiden sender ut) som gikk raskere før.

Dempet annen kosmisk stråling

Romsonder som kan måle stråling, som Curiosity, Mars Odyssey, Rosetta og Cassini, registrerte utbruddet som et plutselig fall i kosmisk stråling.

Da partikkelskyen fra sola passerte, dannet den en boble som midlertidig stengte kosmisk stråling ute. På Mars falt mengden kosmisk stråling med 20 prosent i 35 timer.

Ute ved kometen 67P målte Rosetta at den kosmiske strålingen falt med 17 prosent og varte i 60 timer. Ved Saturn varte reduksjonen i fire dager.

- Det er første gang vi kan sammenlikne nedgang i kosmisk stråling på flere ulike steder i solsystemet på grunn av det samme utbruddet, sier Olivier.

Solutbrudd har blitt målt av flere romsonder samtidig tidligere, men ikke av så mange romsonder og så spredt utover solsystemet som dette.

Da tar ESA-bloggen pause frem til begynnelsen av 2018. En god jul og et godt nyttår ønskes alle lesere!