ESA og de andre store romorganisasjonene ønsker seg tilbake til månen. Planleggingen av en bemannet base på månen og utviklingen av teknologien til en slik base er allerede i gang.

I den nye utforskingen av månen kan teknologi og løsninger som allerede er i kommersiell bruk i dag på jorda finne ny nytte på månen.

ESA inviterer bedrifter i alle sine medlemsland, inkludert Norge, til å komme med forslag på slik teknologi og løsninger.

Et eksempel på en slik teknologi er superklokken som den latviske bedriften Eventech lager.

Tidtakings-Ferrari fra delene til en traktor

Denne klokken er så nøyaktig at den kan måle den ekstremt korte tiden det tar for lys å bevege seg 1 centimeter.

Men på tross av den ekstreme nøyaktigheten, er klokken laget av elektronikk som både er lett tilgjengelig, veier lite, er billig, og ikke minst pålitelig.

Alt dette er egenskaper som er viktige for teknologi som skal brukes i rommet.

- Vi lager tidtakingens Ferrari fra delene til en traktor, sier Nikolaj Adamovitsj ved Eventech, til ESA.

I dag brukes superklokken ved mer enn 50 satellittstasjoner over hele verden.

Her hjelper superklokken til å finne nøyaktig posisjon til satellittene som nærmer seg bakkestasjonen ved å måle tiden det tar for en laserstråle å nå satellitten og bli reflektert tilbake.

Romsonde finner landingssted selv

På månen skal superklokken også ta tiden det tar for en laser å sendes ut og reflekteres av overflaten. Teknikken kalles for lidar, der en laser fungerer på liknende måte som en radar.

Lidaren på månesonden skal måle nøyaktig avstand til overflaten for å danne et tredimensjonalt bilde av landingsstedet.

- Slik vil Luna-27 kunne lage et tredimensjonalt kart av overflaten for å finne det beste stedet å lande på og unngå ujevnt terreng eller store steiner, sier Kerry Sanz, prosjektleder ved firmaet Neptec i England som bygger lidaren.

Månesonden trenger et slikt tredimensjonalt kart, for den skal lande helt på egenhånd og må kunne vurdere og unngå landingssteder som er for farlige.

Første steg mot base på månen

Luna-27 er en russisk månesonde som skal lande nær sørpolen på månen i 2022.

Her har tidligere undersøkelser funnet vann i form av is i bunnen på skyggefulle og mørklagte kratre, og under overflaten.

Dette vannet kan bli viktig for romfarere som skal oppholde seg i lengre tid på månen, og bli nødvendig for en permanent base der.

Dermed kan måneferden til Luna-27 bli den første i en rekke som leder frem til en bemannet base på månen.

Månen har også andre mineraler og materialer som kan brukes i konstruksjonen av en månebase, kanskje ved hjelp av 3D-printing. Basen vil ligge på overflaten eller i naturlig forekommende huler og tuneller nede i bakken.

- Vi er svært spent fordi dette er den første i en serie med romferder som kan lede til en bemannet base på månen, sier Adamovitsj.

Spesiallag mot stråling

For å kunne fungere på månen har alle delene av superklokken minst tre lag med spesielt materiale som holder radioaktiv stråling ute slik at den kan fungere også i den kosmiske og ultrafiolette strålingen på månen.

I fremtiden kan liknende klokker og lasersystemer blant annet brukes til å overføre store mengder data raskt i rommet, eller av satellitter for å skape tredimensjonale kart av jordas overflate.

Superklokker kan også bli nyttig i for eksempel miljøer med høy radioaktiv stråling, som kjernekraftverk eller partikkelakseleratorer.

Her kan du selv utforske det vi vet om månen.

Forøvrig har ESA åpnet ny nettbutikk, med blant annet flere flotte T-skjorter med motiv fra eller om rommet.