Jorda er omgitt av en sky med romsøppel – restene etter døde satellitter, brukte rakettmotorer, eller løse deler etter kollisjoner.

Romorganisasjonene sporer mer enn 17 000 ulike objekter over 10 centimeter store som er en fare for satellitter og andre installasjoner i rommet. I tillegg finnes det et større antall søppelobjekter på 1 centimeter eller mer.

Det er nå så mye romsøppel at vi må begynne å rydde opp for at det skal være mulig å gjøre oppskytinger også i fremtiden.

ESA utvikler derfor ulike konsepter på hvordan romsøppel kan fanges inn og dras ned i atmosfæren for å brenne opp. Nett, harpuner og robotarmer er noen av metodene.

Nedkjølt superleder gir rommagnet

-Også magnetisme kan brukes for å flytte eller fange inn romsøppel, sier Emilien Fabacher, doktorgradsstudent ved Universitetet i Toulouse i Frankrike.

Satellitter som går i lave baner er utstyrt med elektromagneter som gjør at satellitten kan orientere seg etter jordas magnetfelt.

Disse magnetene kan brukes av et søppelryddingsfartøy for å fange inn eller dytte døde satellitter over i en annen bane.

Søppelryddingsfartøyet vil skape magnetfelt som er sterkt nok til å flytte døde satellitter ved hjelp av superleder kjølt ned til nær -273 grader.

Søppelrydding tryggest på avstand

Når du skal rydde romsøppel er det tryggest å holde seg litt på avstand, for romsøppel spinner ofte raskt, noe som skade alt som prøver å ta tak i det, og skape mer romsøppel.

-Ved å bruke magnetisme kommer vi ikke i berøring med romsøppelet. Det er tryggere for både søppelryddingsfartøyet og romsøppelet, sier Emilien.

Et sterkt magnetfelt vil kunne rydde døde satellitter på 10 til 15 meters avstand og gjøre det mulig å styre dem med en nøyaktighet på 10 centimeter eller mindre.

I doktoravhandlingen sin har Emilien undersøkt hva slag styrings- og navigasjonsteknikker som kan brukes for å rydde romsøppel ved hjelp av magnetisme. Emilien fikk støtte til denne forskningen fra ESA.

En ny måte å se universet på

Siden våren 2016 har LISA Pathfinder testet om det er mulig å detektere gravitasjonsbølger i rommet.

Gravitasjonsbølger er krusninger i romtiden fra enormt massive objekter, som kjempemessige svarte hull eller nøytronstjerner. Disse bølgene kan nå oss fra nær sagt den andre siden av universet.

Dermed vil en gravitasjonsbølgedetektor ”se” mye lenger ut i universet enn andre teleskoper, og gjøre mange nye oppdagelser. Å ”se” i gravitasjonsbølgespekteret vil kunne åpne en ny gren av astronomien. 

Men slike krusninger i romtiden er mindre enn radiusen i et atom og kan kun oppdages ved hjelp av ekstremt nøyaktige målinger over millioner av kilometers avstand.

Laser over 2,5 millioner kilometer i rommet

Det skal LISA, Laser Interferometer Space Antenna, gjøre ved hjelp av laser og tre satellitter som flyr i triangel 2,5 millioner kilometer fra hverandre ute i rommet.

LISA har nå blitt tatt ut av ESAs vitenskapelige programkomité som det tredje prosjektet i L-klassen av fremtidige romprosjekter.

De to andre er romteleskopet Athena (Advanced Telescope for High-ENergy Astrophysics), som skal ”se” universet i røntgenstråling, og romsonden Juice (JUpiter Icy moons Explorer), som skal undersøke Jupiter og dens store måner.

LISA går nå videre til detaljert utforming, budsjettering og bygging. Som alle andre store romprosjekter planlegges LISA tiår før den bygges. LISA skytes opp i 2034.

Også det mellomstore romteleskopet Plato (PLanetary Transits and Oscillations of stars), som skal lete etter jordliknende planeter i bane rundt stjerner av samme type som sola, går videre til bygging og oppskyting i 2026.