Den siste ukes mediestorm knyttet til siktelsen mot den tidligere FrP-toppen i Stavanger, og til hvordan ledelsen i Frp har håndtert denne saken, også betegnet som FrP-skandalen, reflekteres også i sosiale medier. På Facebook diskuteres ulike aspekter ved skandalen, og både deltagelsen og engasjementet illustrerer at dette nettstedet er blitt en viktig debattarena.

Generelt er diskusjonene på Facebook ofte knyttet til nedlastede linker fra nettavisene, til nyhets- og sportssendinger og debattprogrammer på tv, eller det kan være tilbakemeldinger til personlige opplevelser. Et fellestrekk er at debattdeltagerne bruker kommentarfeltet til å si sin mening. Dette erfarte engasjementet har i tillegg til undersøkelser undertegnede har gjennomført om bruken av Facebook, inspirert til en forsøksvis analyse av ulike typer debattanter på dette nettstedet.

De saklig engasjerte
De saklig engasjerte deltar gjerne i Facebook-debatter ut fra sin kunnskap om et felt, en  ressurs som også kan overføres til andre tema. Facebook er en velegnet debattarena for denne gruppen. Geografisk avstand er ingen hindring for at personer som befinner seg på ulike steder, kan delta. Når sosiale nettverk på denne måten aktiviseres, kan debatten bli både innsiktsfull og interessant, samtidig som virtuelle vennskap understøttes. Et annet poeng er at tråder og tema kan følges opp i sanntid. Den enkelte kan gi innspill til hvert innlegg, og dermed bidra til å påvirke både innhold og retning i debatten. Dette skaper progresjon i argumentasjonen. Her finner vi gjerne personer med et sterkt samfunnsengasjement, kjapp formuleringsevne, og som bidrar positivt til diskursen.

”Skrikerne”
Skrikerne er betegnelsen på de som fronter sine meninger på Facebook ved hjelp av et spesielt språklig grep; de bruker store bokstaver i hele setningen: ”DETTE ER JEG HELT UENIG I”. Eller de skriver flere ord med store bokstaver i samme setning: ”Dette kan du UMULIG MENE”. De store bokstavers strategi brukes altså for å fremheve et standpunkt. Innleggene til skrikerne er ofte nedfelt i affekt, og karakterisert gjennom en  særegen skrivestil.  

“Skriking” kan ses som en kompensasjon for manglende fysisk nærhet med personen(e)  en kommuniserer med. En kan ikke heve stemmen slik det er vanlig å gjøre for å score  poeng i en ansikt-til-ansikt-diskusjon. De store bokstavers funksjon er dermed å være stemmeleiet og kroppsspråket i et innlegg, slik at styrken på budskapet fremheves. Meldinger ikledt store bokstaver suppleres gjerne med rekkevis med utropstegn slik at leseren skal forstå at det her menes alvor: ”DER TAR DU FEIL !!!!!!!!!”. 
 

Slike meldinger kan være både forstyrrende og slitsomme å lese. De store bokstavers strategi finnes også i debattspaltene til nettavisene, men er ofte uønsket der. Eksempelvis har Aftenposten bl.a. denne regelen for debatt og kommentar: “Unngå å skrive innlegg med bare store bokstaver - det oppfattes som “skriking”, og er slitsomt å lese. Unngå også å bruke flere utropstegn etc. enn nødvendig”.

Nettavisene har ofte en moderator som fjerner uønskede innlegg. På Facebook må den enkelte selv ta denne rollen. Enten ved å blokkere innlegg eller slette forbindelser fra vennelisten dersom saklighetsnivået deres passerer grensen for hva en definerer som kverulantmodus.

Humoristene
Alvorlige hendelser bearbeides og transformeres relativt raskt til humor, dette også i sosiale medier. Facebook-humoristenes bidrag i slike settinger kan være å publisere en vits som de synes er godt tilpasset temaet, eller et egetformulert innlegg preget av en mer subtil, underliggende humor i form av ironi.

Også FrP-skandalen resulterte i vitser og ironiske innspill. Dette var bl.a. knyttet til mediestrategien til FrP-ledelsen, som de fleste har vært svært kritiske til. En kollega postet i den forbindelse denne syrlige kommentaren på sitt statusfelt:

” I starten av mars heldt Bjarne Håkon Hanssen visstnok eit innlegg til Frp om korleis ein personleg skal takle å hamne i ein mediestorm. Etter siste dagars hendingar kan ein lure på om han tok kritikken frå tidlegare kollegaer på alvor, og istaden lurte Frp trill rundt”. *

Et underliggende poeng er at Facebook-humoren må forstås innenfor sin kulturelle kontekst. Mange har bestemte normer om hva de synes er morsomt. Reglene går ikke bare på hva en kan fleipe om, men også på hvordan dette skal gjøres. Kodene for den korrekte måten å formidle og forstå humor på kan variere. Bourdieu (1995) argumenterer med at personer med høy utdanning også har ervervet en bestemt type kulturell kapital, som innvirker på smak når det gjelder bl.a. musikk, kunst og humor. Dette kan forklare at noen foretrekker subtil og elegant humor i form av ironi og satire, fremfor den humoren som uttrykkes gjennom grove vitser. Så også på Facebook.

Mot en debattant-typologi
Typologien over er ikke fullstendig, men må ses som et potensial for videre utvikling. Den samme typen kan for øvrig inneholde trekk fra de øvrige karakterene. Eksempelvis kan den saklige debattanten også formidle humor og ironi, og selvsagt også være fristet til å ta i bruk skriking og hyling for å torpedere en håpløs diskusjon: ”GIVE ME A BREAK!!!!!”. 

* Gjengitt med samtykke