”Jeg vet det ikke skjedde” skriver Sametingspolitiker Anders Mathisen på sin Facebook-profil, der han fornekter Holocaust og utryddelsen av 6 millioner jøder under 2. verdenskrig. Mathisens innlegg inngår i rekken av statusoppdateringer som er diskutert i media den senere tid. Også helsearbeideren som la ut siste nytt fra leteaksjonen etter de savnede ungdommene i Finnmark, har fått stor oppmerksomhet. Det samme gjelder politiets forhørsleder, som i saken mot Julian Assange omtalte ham som en opphauset, sprekkeferdig boble. Disse meldingene reflekterer manglende dømmekraft mht hva en kan publisere når en har en offentlig stilling, og også hvilke holdninger en kan signalisere når en er i en politisk posisjon. Dette skapte en viktig debatt om etiske aspekter ved bruken av sosiale medier.

Statusfeltet på Facebook der vi synliggjør våre meninger og holdninger, er også i fokus av andre grunner. Ny statistikk viser en betydelig økning i nedlastning av linker, bilder og videoer. Det antas at disse på sikt vil erstatte egenformulerte oppdateringer. Da er det interessant å se nærmere på trender innenfor statusoppdateringskonseptet.

Økningen i ferdigproduserte statusmeldinger kan for det første avspeile en forretningsstrategi rettet mot bestemte kundesegmenter. I starten var Facebook ungdommens arena, etter hvert har også voksne strømmet til. Muligheten til å dele linker kan ha vært spesielt gunstig for å rekruttere voksne til nettstedet. Min undersøkelse fra sist høst viser at voksne bruker statusfeltet til å kommentere nyheter og delta i diskusjoner i større grad enn de unge. Dette tar ofte utgangspunkt i artikler i nettmediene, som har tilrettelagt for at en kan laste ned nyheter på Facebook med et enkelt tastetrykk. Den økte bruken av linker i statusfeltet kan derfor ses i sammenheng med at nye brukergrupper er kommet til. I tillegg er nedlasting av bilder og videoer selvsagt også en populær aktivitet blant ungdom.

Denne utviklingen kan for det andre tilskrives en nedgang i tallet på personlige oppdateringer. I artikkelen ”Status updates er outdated oversharing” argumenterer kommunikasjonsrådgiver Christoffer Skov med at antallet private meldinger vil forsvinne fordi de er selvsagte og uinteressante: ”I dag starter grillsesongen”, ”Ser frem til en kveld på byen”, ”Sitter på utecafe i Paris”. Forfatteren mener at Facebook-brukere nå er lei av feel-goodmeldinger, og at de ofte responderer med et rituelt fremfor et engasjert trykk på ”liker dette”-knappen. Videre antas det at antallet på spirituelle tilbakemeldinger vil dale i takt med oppdateringenes fantasiløshet.
 

Andre retter oppmerksomheten mot at de personlige meldingene i økende grad gjenspeiler hildringer av et idealisert jeg, og at de eksponerer en retusjert virkelighet der en primært flagger sine positive sider. Det bedrives en bevisst inntrykksstyring ved at vi iscenesetter oss selv for å skape det inntrykket vi ønsker at andre skal ha av oss. Dermed fremstår vi som vellykkede, aktive og stadig på vei til møter/fest/spinning. Statusoppdateringene signaliserer både høy posørfaktor og sigarføring, men kan også betraktes som strategiske tilpasninger til livet på en offentlig arena. Da går vi helst ut med de gode historier og nyheter fremfor med personlige problemer som også kunne innebære at vi utleverer andre.

Denne utviklingen forsterkes gjennom tilbakemeldinger fra Facebook-venner på ei venneliste som stadig raffineres. Vi regulerer hvem som skal ha tilgang til hele profilen, og blokkerer eller sletter venner vi er misfornøyd med. Når vi fronter oss med en filtrert del av vårt liv, signaliserer meninger, humor og verdier, og får hyggelige tilbakemeldinger på dette, kan det innvirke på selvfølelsen. Facebook-venner er ingen ensartet kategori, og respons fra “viktige andre” verdsettes mer enn en hilsen fra perifere kjente. Vennene representerer dermed en viktig symbolsk kapital som bekrefter vår identitet, og de blir også en verdifull sosial kapital ved å fremstå som et viktig nettverk i et digitalt samfunn.
 

Det er i dag ca 400 mill. brukere på Facebook, og det vil naturlig nok utvikles ulike brukermønstre som kan variere med personens alder, kjønn og utdanning. I sin artikkel skiller Skov mellom den selvbevisste, kloke sosialklasse med høy kulturell kapital som oppdaterer stadig mindre, og den tunge, talentløse digitalklasse med lite selvinnsikt som stadig oppdaterer om likegyldige saker og opplevelser, eksempelvis ”Endelig hjemme igjen”. Han mener at nedlasting av linker vs. selvskrevne epistler i statusfeltet reflekterer sosiale forskjeller mellom grupper på dette nettstedet. Skovs klasseanalyse er ikke empirisk basert, men kan ses som et tilskudd til diskursen rundt statusfeltet og bruken av Facebook.

Et vesentlig poeng er imidlertid å unngå en normativ argumentasjon ut fra kvalitetskriterier basert på om en publiserer linker og bilder eller egenformulerte meldinger. Det er ikke behov for et statusoppdateringspoliti som påberoper seg definisjonsmakten over hva som er kvalitativt gode og dårlige meldinger. Et festlig ”Popcorn til middag!” i statusfeltet kan være like nettverksbyggende som en link til tidsaktualiteter som fører til engasjerte diskusjoner, også ut fra et etisk perspektiv: ”Märthas engleskole på Facebook: – Send engler til katastrofeområdet!”.