Ca 40 000 møtte opp på Youngstorget i Oslo 26. april for å delta i fremføringen av ”Barn av regnbuen” med Lillebjørn Nilsen som forsanger. Rosekor-aksjonen var initiert for å markere at denne sangen ikke handler om å indoktrinere norske skolebarn til marxisme, noe ABB hadde gitt uttrykk for i straffesaken. Et annet formål var å vise sympati med ofrene etter 22.juli-terroren.  Arrangementet som fikk en overveldende oppslutning, var et resultat av en privat Facebook-aksjon, og det fremstår som en kraftfull og symbolsk manifestasjon av noe langt mer enn ”å ta sangen tilbake”. 

Det Facebook-genererte rosetoget viser at sosiale medier kan fungere både som en informasjons- og en mobiliseringskanal. Dette gir et interessant perspektiv på diskusjonen om hvorvidt digitale medier passiviserer eller aktiviserer folk. ”Liker-knappen” på Facebook har en sentral plass i denne diskusjonen. Et kjapt klikk på denne knappen, og vi har gitt venner positiv respons på meldinger, bilder m.v. som de har delt med oss.  Vi trenger ikke bruke tid på å formulere et hyggelig svar eller en vittig kommentar. Facebook-knappen som er effektiv og lett tilgjengelig, ordner dette for oss.

Også organisasjoner og bedrifter har opprettet sider og tatt i bruk «liker-knappen. Vi oppfordres til å «like» et produkt eller en aksjon, og er gjerne fornøyd når vi har gitt vår støtte gjennom en «thumps up».  Denne digitale aksjonsformen har utkrystallisert og navngitt en gruppe tidstypiske brukere av sosiale medier.

Slaktivister 
Slaktivister er betegnelsen på personer som støtter en sak ved å synliggjøre dette gjennom sosiale medier, som på twitter og Facebook, men som stopper sitt engasjement med dette og med den påfølgende feel-goodfølelsen.. Å like en side, bli medlem av en gruppe eller sende en twittermelding blir tilstrekkelig, det viktigste er å signalisere et statement i en aktuell sak. Trykket på ”liker”-knappen eller ”ja”-svaret til invitasjon resulterer nødvendigvis ikke et ytterligere engasjement, som å delta i demonstrasjoner eller å donere penger til et bestemt formål.. 

Kony 2012-kampanjen  
Kony 2012-videoen og - kampanjen er et interessant uttrykk for slaktivisme. Videoen var produsert av Invisible Children (IC), og formålet var å bevisstgjøre om misbruk og drap av barn i øst- og sentral-Afrika, og å få geriljaleder Joseph Kony fengslet og straffet. Videoen har hatt ca 104 mill. visninger på You Tube, dvs. at formålet med bevisstgjøring er oppnådd.  Et annet mål var å aktivisere: Folk ble via sosiale medier invitert til å delta i aksjonen «Cover the Night» som tok sikte på å tapetsere «hver by, hvert gatehjørne» rundt om i verden med Konys ansikt, noe som skulle presse myndighetene til å finne og å fengsle geriljalederen. Flere tusen svarte «ja» til å delta i aksjonen. Men bare et fåtall møtte frem.  Engasjementet stoppet følgelig med tastetrykket.  

Rosekoret  - fra  tastetrykk til realitet

Både Rosekor-aksjonen og Kony 2012-kampanjen benyttet sosiale medier for å mobiliser folk til aktiv deltagelse. Den første ble en ubetinget suksess, mens den siste floppet. Hvordan forklare dette?

Kono 2012  brukte  sterke virkemidler for å vekke interesse, den hadde også stor emosjonell appell. Den spredte seg kjapt gjennom digitale nettverk, og anses som en vellykket informasjonskampanje. Men aksjonens formål: Å henge opp bilder av Kony i ulike byer og land for å få ham fengslet, fikk ikke folk ut i gatene. Mulige forklaringer er at de ikke anså plakatopphenging som en tilstrekkelig eller relevant strategi, og at de ikke synes at saken angikk dem personlig.

Rosesang-aksjonen mobiliserte folk utover ”ja”-svaret på Facebook. Det må antas at både   formålet, innholdet og symbolkraften til aksjonen hadde betydning.  Den var en protest mot uakseptable holdninger, en støtte for terror-ofre, og den hegnet om en felles sangsskatt i norsk visetradisjon. Videre kan oppmøtet være et svar på et behov for å oppleve et emosjonelt fellesskap med andre etter flere dager med rystende vitneskildringer fra Tinghuset.

Nærhet, symbolkraft, hjerte, hjerne

Denne sang-aksjonen viser hvordan Facebook- og twitterkampanjer både kan informere og mobilisere. Den kan gi viktig kunnskap om hvilke virkemidler som må til for å bevege folk  fra å være en passiv  betraktende slaktivist i ”liker”-modus til å delta aktivt på ulike arenae i samfunnet.  

Analysene av Rosesang-aksjonen og dens oppslutning er så vidt i gang. En foreløpig konklusjon er at aksjoner som igangsettes i sosiale medier, må ha et formål og et budskap en lett kan identifisere seg med. Og helst appellere til både hjerne og hjerte.