Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Slik ser det ofte ut på TV når en rettstekniker sikrer bevis fra et åsted.

Forskere frykter at det legges for mye vekt på DNA-spor 

– Politiet og folk flest vet for lite om DNA og DNA-teknologi, mener forskere. De kaller det CSI-effekten: Troen på at et DNA-spor er nok til å dømme en person.

Et voksent menneske mister cirka tusen hudceller per kvadratcentimeter per time. Hudcellene inneholder DNA selv om mye er degradert. 

Det betyr at du etterlater deg spor av at du har vært der, hvor du enn går og hva du enn gjør. 

Ikke nok med det: I et tørt og uforstyrret miljø kan DNA bli liggende i lang tid. DNA er funnet i støv etter to år. Dersom du har tatt på noe, og noen andre tar det med seg, til for eksempel ett åsted, vil DNAet ditt kunne finnes der uten at du har noe som helst med hendelsen å gjøre. 

Dette kan dagens DNA-teknologi fange opp. Det øker sjansen for justismord, frykter forskere.

Verktøy for politiet

I dag er DNA-spor en sentral del av politiets etterforskningsarbeid. I tillegg er det mange eksempler på at slike spor blir brukt i rettssaker. Både for å dømme og for å frifinne. 

Baneheia-saken er spesiell fordi Viggo Kristiansen først ble dømt. DNA-analysen viste at materialet kunne stamme fra 54 prosent av den norske mannlige befolkningen, inkludert Kristiansen. Det ble den gang ansett som noe som talte for at han var skyldig. 

Da saken omsider ble gjenopptatt og dataene analysert på nytt, viste det seg at DNA-sporene kunne knyttes til Andersen. 

Dette viser blant annet hvor stor forskjell det er på teknologien som ble brukt til å felle Kristiansen, og den teknologien som finnes i dag. Det viser også at DNA-spor må brukes med omhu som bevis i rettssaker.

Slik tok forskerne støvprøvene fra kontorlokalene for å finne ut hvem som hadde oppholdt seg i rommet.

DNA-spor kan feiltolkes

– Det kan være mange uskyldig dømte i fengsel. DNA-spor kan bli mistolket. 

Det mener Peter Gill, professor i rettsgenetikk ved Universitetet i Oslo og overlege ved Oslo universitetssykehus.

Tenk om det er en av dine hudceller som en dag blir funnet på et åsted? Forskerne ved seksjon for rettsgenetikk i straffesaker jobber med å forstå hvordan DNA sprer seg i et miljø og hvor lenge det fortsatt kan spores. Mer informasjon om dette er nødvendig for bedre å kunne forstå relevansen av DNA-spor i straffesaker.

Da DNA ble brukt til å løse en drapssak for første gang i England i 1986, var det revolusjonerende. DNA ville for all ettertid bli en sentral del av politiets etterforskningsarbeid. 

Nå har metodene blitt så gode at de kan fange opp veldig mye mer DNA. Men dette har en skyggeside: Man fanger også opp DNA fra personer som ikke er involvert i den kriminelle handlingen. Relevansen til DNA-beviset blir utfordret.

Bildet viser et negativ av det første genetiske fingeravtrykket laget av Alec Jeffreys 19. september 1984. Bildet viser DNA-mønstre fra ulike personer. Der mønstrene er like er prøven fra samme person.

DNA-spor kan spres ved å åpne en dør

Dette har forskere ved Institutt for rettsgenetikk på Oslo Universitetssykehus undersøkt. De ville se om luft- og støvprøver kan brukes til å identifisere personer som har oppholdt seg i et rom. 

I en nylig publisert forskningsartikkel skriver de at dette som et eksempel kan brukes i saker der politiet avslører en narkotikalab.

Luft- og støvprøver fra den tenkte narkotikalaben kan gi DNA-spor som siden kan sjekkes mot politiets DNA-register. Personer som allerede er lagret i registeret, vil da kunne identifiseres og bli viktige i etterforskningen videre.

– Vi benytter en luftprøvetaker som fungerer med filtre som kan samle partikler i luft, forklarer forsker Chiara Fantinato i gruppen for Rettsgenetikk på Oslo Universitetssykehus. 

Deretter fikk forskerne ut menneskelige DNA fra filteret ved hjelp av tradisjonelle metoder i rettsmedisin.

Hun forteller videre at narkolaben bare er et eksempel på hva dette ville kunne brukes til. Selve prøvene ble samlet inn på deres egne kontor-, møte-, og laboratorielokaler. 

Selv om metoden kan vise hvem som har vært til stede, er det mange begrensninger.

– Bare ved å åpne en dør kan det komme DNA inn, sier forsker Ane Elida Fonneløp. Hun er leder for gruppen for rettsgenetisk forskergruppe. Fonneløp er også tilknyttet Institutt for biovitenskap gjennom CEES. 

Målet er å bidra til etterforskningen

– Jo flere mennesker som har vært i et rom, desto vanskeligere er det å fange opp alle. I vårt eksempel var det mellom tre og fem personer i et kontor. Da klarte vi å se de fleste av dem. Det var mer vanskelig å se alle som hadde vært til stede i et møterom, sier Fantinato.

– For hver prøve vi tar, kan vi identifisere tre personer, legger Gill til.

– Målet med denne øvelsen var ikke å skaffe beviser til en rettssak, men å bruke metoden til undersøkelser, som er annerledes. Idéen er at dersom politiet ikke vet hvem som har vært på åstedet, så vil de gjerne ha all den informasjonen de kan få. Vi kan gi dem den informasjonen, men det beviser ikke at en person har utført en kriminell handling. Det politiet kan gjøre, er å undersøke saken videre, forklarer Gill.

Nettopp fordi det skal så lite til for å spre DNA, er det ekstra viktig at politiet også etterforsker mulige måter det kan ha havnet der på.

Gill var ekspertvitne i de siste rettssakene hvor påtalemyndighetene forsøkte å dømme en person for drapet på Birgitte Tengs. DNA-spor fra flere personer ble funnet på hennes strømpebukse. 

Politiet kunne ikke forklare hvordan DNAet har havnet der, og Gill er kritisk til å bruke den informasjonen til å dømme noen. Grunnen er enkel: Det er DNA overalt og det skal lite til for at det overføres.

Det finnes DNA fra andre mennesker på nakken din – selv uten berøring

DNA kan sitte fast i klær og transporteres til andre steder. Derfor kan ikke metoden med sikkerhet slå fast at personen har vært i et rom der prøven er tatt.

– Vi har sett at folk som gikk på trening, på bar eller som tok offentlig transport hadde ukjent DNA på nakken fra miljøet rundt. De var ikke blitt berørt av noen. Kanskje de tok på noe og så tok på nakken. DNA fra andre mennesker finnes på huden vår, forklarer Fantinato.

– Du kan finne DNA overalt. Spørsmålet er om det kan knyttes til den kriminaliteten som blir undersøkt, sier Gill.

Han forteller at indirekte overføring av DNA er noe som de har undersøkt i mange år.

– Det kan skje hvis du har vært i kontakt med en annen person, bare ved å håndhilse. Da kan du overføre personens DNA til åstedet, eller DNA kan være på genseren. Derfor forsøker vi å finne metoder og statistikk som kan si noe om sikkerheten av det vi finner. Dette er veldig, veldig viktig i rettsmedisin, sier Gill.

Forskjell på overføring av DNA og kontaminering av prøven

Han forklarer videre at de skiller mellom direkte overføring av DNA fra ukjente individer og det som kalles for kontaminering av prøven.

– Kontaminering er noe som er innenfor vår kontroll og som vi har rutiner for å unngå, sier Gill. 

Han forteller at når de ser på prøver fra et åsted, forventer de å finne ukjent DNA. Det kaller de for bakgrunn. Det er alt det DNAet som kan komme fra en genser eller hvor som helst, men som ikke har noe med den kriminelle handlingen å gjøre.

Kontaminering er derimot DNA på avveie i laboratoriet eller fra etterforskere, forklarer han. 

Dette kan begrenses ved at etterforskerne tar på seg verneutstyr. Dette er for eksempel de karakteristiske hvite draktene som ofte rettsmedisinerne har på seg i TV-serier. 

I tillegg har de DNA fra alle som er involvert i etterforskningen slik at dette DNAet kan sjekkes ut av saken.

CSI-effekten: Troen på at DNA løser saken

For å skille uskyldig DNA fra det som er knyttet til den kriminelle handlingen, har forskerne sett på hvor mye og hvordan DNA overføres i miljøet. Dette er på ingen måte et ferdig utforsket fagfelt.

– Vi gjør eksperimenter for å finne ut hvor mye ukjent DNA vi kan forvente å finne på en genser, sier Fonneløp.

I tillegg bruker forskerne statistikk for å si noe om mengde DNA som forventes ved indirekte overføring, i bakgrunn, og det som er direkte kontakt. Likevel er det mange som tror at et DNA-spor er et sikkert spor, også blant politifolk. 

Dette mener Gill er et stort problem:

– Det er seriøse utfordringer med det vi kaller for CSI-effekten. Det er der rettsmedisinere på TV kommer med en DNA-profil og sier det er ham, dette er gjerningsmannen. Derfor må vi alltid forklare at rettsmedisin er veldig, veldig annerledes enn det ser ut på TV, sier Gill. 

Han tror politiet og domstolene har vanskelig for å henge med i utviklingen innen vitenskapen. 

– Hvis de ikke forstår hva vi gjør, er det vanskelig for dem å ta de rette beslutningene.

Dette til tross for at DNA-spor i luften har vært kjent nesten like lenge som DNA har blitt brukt i etterforskning.

DNA fra støvprøver er vist å kunne finnes opp til to år senere dersom det får ligge i fred på et tørt og beskyttet sted.

DNA i luften har vært kjent i 20 år

– Vi har visst om DNA i i luften i mer enn 20 år. Da vi begynte å bruke PCR-metoden, fant vi DNA i negative kontroller. Dette DNAet kunne bare komme fra luften. Derfor har vi veldig strenge forhåndsregler for å jobbe med kriminalsaker på laboratoriet. Vi har alltid sett på dette DNAet som et irritasjonsmoment. Dette er den første studien hvor vi har forsøkt å se på hvordan vi faktisk kan bruke dette DNAet i kriminalsaker, sier Gill.

– Når kan denne metoden tas i bruk av politiet i Norge?

– Jeg tror vi kan bruke den nå, men vi må være veldig tydelige på begrensningene og hva metoden viser og hva den ikke viser. Nøkkelen er å være transparent. Den kan brukes til å etterforske en sak, men bør ikke brukes som bevis i retten, sier Gill. 

– Personlig er jeg usikker på om dette kan brukes til politietterforskning i dag. Jeg ville likt å vite mye mer om hvordan DNA spres i miljøet og hvor lenge det er der. Etter min mening er vi mange år unna å kunne bruke dette, sier Fonneløp. 

Gill forteller at dersom metoden identifiserer en person som finnes i en DNA-database, så kan politiet oppsøke denne personen. Dersom et søk i personens hus viser en blodig kniv knyttet til åstedet, så blir DNA-et på åstedet mindre viktig.

– Det vi gjør er å kunne gi politiet et navn, men det som vil være bevis i rettssaken er kniven med blod på. Måten politiet har fått navnet på blir mindre viktig, sier han.

Selv om DNA i luften har vært kjent i lang tid, er det ifølge forskerne lite finansiering til å forske på hvordan DNA spres i miljøet. Peter Gill er kritisk til dette:

– Dette forskningsfeltet er underprioritert, men det er utrolig viktig for rettssikkerheten at vi har gode, og sikre metoder. Det sitter mange uskyldige mennesker i fengsel. Justismord er noe av det verste som kan skje med et menneske, og det skjer oftere enn vi skulle tro.

Referanser:

Chiara Fantinato mfl.: The invisible witness: air and dust as DNA evidence of human occupancy in indoor premises. Scientific Reports, 2023. Doi.org/10.1038/s41598-023-46151-7

Chiara Fantinato, Peter Gill mfl.: Non-self DNA on the neck: a 24 hours time-course study. Forensic Science Inernational: Genetics, 2022.  Doi.org/10.1016/j.fsigen.2022.102661

The Guardian: Killer breakthrough – the day DNA evidence first nailed a murderer. Avisartikkel skrevet av Ian Cobain, utgitt tirsdag 7. Juni 2016. 

Verdens første drapssak løst med DNA

I en liten by nær Leicestershire i England ble en ung jente voldtatt og drept i 1983. Tre år senere skjedde det samme med en annen jente. Ettersom drapene skjedde på samme måte, mente politiet det var samme gjerningsperson. En 17 år gammel gutt med en mental lidelse ble først anklaget. Han tilstod å ha utført det ene drapet. Derfor trengte politiet bevis som kunne knytte ham til begge drapene.

Et par år før det andre drapet hadde den britiske forskeren Alec Jeffreys (senere professor Sir Alec Jeffreys) oppdaget at det var mulig å identifisere mennesker ved hjelp av DNA.

Han ble bedt om å undersøke prøver fra begge drapene og sammenlikne dem med den mistenkte.

Politiet trodde ikke på resultatene til Jeffreys. Peter Gill, som den gangen jobbet i England, ble bedt om å bekrefte resultatene. De viste at sædprøvene var fra samme gjerningsmann, men den mistenkte 17-åringen var uskyldig.

Gill deltok i det som ble verdens første massetesting av DNA fra over 3.000 menn i området. Dette arbeidet ble utført av UK Forensic Science Service hvor Gill jobbet. Å teste alle menn i området var kontroversielt, men befolkningen fryktet at flere unge jenter kunne bli drept. Derfor var aksepten for denne fremgangsmåten stor.

Etter hvert viste det seg at en person hadde overtalt en annen til å ta prøven for ham. Politiet arresterte ham og fikk tatt nye prøver. De viste at det var han som var gjerningsmannen. Han tilstod begge drapene og voldtektene. Dette gjorde at DNA-sporet ikke ble brukt mot ham i rettssaken, selv om det førte til at han ble funnet. Det er første gang i historien at DNA-spor ble brukt til å løse en drapssak, men også til å frikjenne en som kunne ha blitt uskyldig dømt.

Historien gjenfortalt basert på en artikkel i The Guardian fra 2016.

Hva er DNA?

DNA er arvematerialet og selve oppskriften på hver enkelt. 99,9 prosent av DNAet er likt hos mennesker, men den lille andelen hvor ulikhetene oppstår, kan brukes til å identifisere en person. Folk som er i slekt, har likere DNA jo nærmere slektskapet er. Eneggede tvillinger har helt likt DNA. DNA finnes i alle cellene i kroppen din.

Det som er oppskriften på egenskaper, som for eksempel øyenfarge, kalles et gen. DNAet inneholder alle genene dine, men også noen deler som ikke er oppskrifter. I noen av disse ikke-oppskrift-områdene finnes det mønstre som er forskjellige fra person til person (med unntak av eneggede tvillinger).

Ved dagens metode brukes 23 av disse områdene til å identifisere personer i politiets DNA-register. Når politiet skal bruke DNA i undersøkelser, er det disse områdene som brukes. Det er sjelden at hele DNAet analyseres.

Det er 23 områder som undersøkes fordi personer kan ha likheter i noen av områdene som undersøkes, materialet kan være delvis ødelagt og det kan være en blanding av DNA fra flere i for eksempel en støvprøve. Derfor bør ikke disse prøvene brukes som fellende bevis, men de kan gi en indikasjon på hvem som kan være involvert.

Bokstavene i DNA står for deoksyribonukleinsyre, eller DeoxyriboNucleic Acid på engelsk. Det er navnet på stoffet som arvematerialet er bygget opp av.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS