Hurra for Nambu, Kobayashi og Maskawa, som fikk en velfortjent Nobelpris i fysikk 2008.

Jeg tippet ikke akkurat dem i bloggen min sist mandag, men hadde foreslått dem for meg ville reaksjonen vært noe a’la “har ikke de fått den allerede da?” Ganske sentrale fysikere, med andre ord.

Men hva var det de fikk prisen for? Det handler om mitt eget felt, partikkelfysikk (jippi!!!), men det gjør det ikke nødvendigvis lett å forklare hva resultatene deres går ut på.

Kortsvaret er ‘å innføre og bruke konseptet spontane symmetribrudd i kvantefeltteorier og standardmodellen for partikkelfysikk’, men dette er ikke veldig hjelpsomt for stort andre enn oss med adresse Tredje Etasje Øst, Fysikkbygningen, Blindern.

Heldigvis har Nobelkomiteen selv lagt ut både en populær og en vitenskapelig forklaring på begrunnelsen for prisen, begge veldig lesbare og godt gjennomarbeidede, så er du interessert er det nok lesestoff å ta fatt på.

Men: Jeg fikk i oppgave av MatNat-fakultetet ved UiO å skrive en begrunnelse for prisen til nyhetsbrevet deres - på 600 tegn! Dette er noget mindre enn hva Nobelkomiteen bevilget seg selv i sine egne skriv… Resultatet ble noe som føles som en blanding av en populærvitenskapelig artikkel og et haiku-dikt - her er det jeg endte opp med:

Nobelprisen i fysikk 2008 gikk til Y. Nambu, som skjønte at superledere og
partikler kan ha noe til felles, og til M. Kobayashi og T. Maskawa, som
skjønte hvorfor vi er her. Hvorfor, lurte man på, er det mer stoff enn
antistoff? Jo, sa K&M, det er fordi det er seks kvarker i naturen. Hva? sa
man, vi vet bare om fire? Se etter, sa K&M. Man så gjorde, fant to til, og
K&M tjente en Nobel. Grunnen er at en symmetri er brutt. Hvordan putter vi
brutt symmetri i en ligning? Jo, sa Nambu, gjør som superledningsfysikere.
Deres matte er vår matte. Sant og lurt, viste det seg, Nobel til Nambu.

Var det forståelig? Og før noen med fagkunnskap hyler: Ja, forklaringen er unøyaktig, men hva venter du på 600 tegn?

Å skrive dette var en artig utfordring. Å forklare noe med ubegrenset plass bør man kunne klare hvis man kan sitt fag. Å forkorte, uten å miste essensen i det man skriver, er derimot noe man lærer av. Jo kortere tekst, jo mer lærdom, er min erfaring.

Utfordringen over kunne sikkert vært løst bedre. 600 tegn er det god plass til i kommentarfeltet - hvis du har fulgt med så langt ned i denne bloggen, hva med å gjøre et forsøk selv etter å ha lest Nobelkomiteens fremstillinger over?