Hvor mange forskere tror du effektivt kan samarbeide om et publisert resultat? Eller sagt på en annen måte: Hvor mange medfortattere kan det være på en vitenskapelig artikkel?

Hvis det finnes noen konkurranse innen dette så melder eksperimentet mitt seg herved på. Eksperimentet ATLAS ved LHC på CERN har akkurat gitt ut en 1852 sider lang bok som beskriver hvordan vi skal gjøre fysikkanalyse når akseleratoren starter - med 2604 forfattere! Så vidt meg bekjent er dette, ihvertfall innen høyenergifysikk, kun slått av en annen artikkel - også fra ATLAS - som kom i fjor høst, da med 2925 forfattere. De ekstra om lag 300 navnene er teknikere, siden denne artikkelen omhandlet byggingen av eksperimentet.

Noen bedre?

(For ordens skyld: Den nyeste av artiklene over er ikke publisert i et refereed tidsskrift, men den følger samme interne regler som slike publikasjoner. Disse vil altså få like lang forfatterliste, så fort eksperimentet kommer i gang for fullt.)

Regler og praksis for medforfatterskap varierer vilt mellom forskjellige faggrener, og jeg er sikker på at en del ikke-fysikere fnyser høyt når de leser tallene over. Nesten tre tusen forfattere? En forfatter skal, for eksempel i følge Vancouver-reglene, bidra vesentlig til både innhold og utforming av en artikkel, og dessuten aktivt godkjenne den før publikasjon. Disse reglene er utarbeidet for biomedisinske journaler, men essensen i dem følges innen mange felt. Det er opplagt for alle at tre tusen mennesker ikke kan oppfylle disse kriteriene samtidig, selv om artikkelen er på flere tusen sider (noe som i seg selv er ganske sjeldent). Hva gjør så alle disse navnene på lista?

Svaret er:
• De har planlagt eksperimentet
• de har skaffet finansiering til det
• bygget det
• driftet det
• analysert resultater fra det
• skrevet artikler for det
og så videre. De enkelte eksperimentene er simpelthen blitt så store og kompliserte at reglene som mange andre felt følger ikke er praktiske lenger. Journaler vil ha artikler med ny, spennende fysikk - og det skal de få. Men for å komme dit må noen designe og bygge tonnevis (bokstavelig talt) med ny teknologi, og dette er ikke like publiserbart i lengden. Ei heller å gi brukerstøtte for datasystemene vi bruker til fysikkanalyse, slik jeg bruker deler av tiden min til. Alle de tre tusen navnene har så definitivt bidratt til eksperimentet som helhet, og alle har hatt mulighet til å kommentere utkastene til artikler på forhånd. (Og mange har gjort det. Jeg misunner ikke redigeringskomiteene - artiklene over tok opp mot et år å gjøre ferdige.)

Det skal ikke så mye ettertanke til for å se at det ikke egentlig er noe galt med dette systemet, så lenge reglene er klare og veldefinerte. ATLAS har helt klare retningslinjer for hva som kreves for å være medforfatter, og de er av en slik art at jeg ikke er redd for ikke å få uttelling for arbeidet mitt - uansett hvor langt fra fysikkanalyse deler av jobben min nødvendigvis av og til er.

For de fleste, meg inkludert, er det slik at ihvertfall deler av arbeidstiden alltid går med til ren fysikk. Forskere innen andre felt må jo også bygge eksperimenter, planlegge, undervise, søke midler, skrive o.s.v., så selve arbeidsdagen i ATLAS er ikke ulik den andre har. En av de mest merkbare forskjellene er at vi får lange perioder uten store resultater, siden det gjerne tar 10 år å bygge ferdig et eksperiment. Men deretter blir det desto flere resultater og artikler, siden bare det å få eksperimentet til å virke vil være noe nytt - for ikke å snakke om alt det vi kommer til å se. Eventuelle nye, uventede oppdagelser kommer på toppen av dette. Og alle disse artiklene vil altså ha hele eksperimentet for forfattere, for alle er på sitt vis essensielle for et hvert resultat. Eller sagt på en annen måte: Det er umulig å plukke ut de “riktige forfatterne” på noen som helst fornuftig måte.

Det er allikevel to ting ved dette systemet som folk innen forskning men utenfor høyenergifysikk bør være klar over:

• Unge forskere innen høyenergifysikk må hevde seg på andre måter enn å skrive et gitt antall artikler, være førsteforfatter på en viss andel av dem, o.s.v. Selv blir jeg neppe noen gang førsteforfatter på en eksperimentell artikkel, simpelthen fordi jeg har et etternavn som begynner på S… Derimot skriver jeg, og mine kolleger, interne notater innen ATLAS, og disse går igjennom en like tøff referee-prosess som vanlige artikler. Konferansebidrag er også viktigere hos oss en andre steder. Å få representere eksperimentet på en konferanse og deretter skrive en proceeding “for the ATLAS collaboration” som det heter, er høyst meritterende. Hvordan vurderer man en nyutdannet dr.stipendiat som bare har 4-5 interne notater å vise til, relativt til en som har 4-5 artikler? Sannheten er jo at de har gjort samme arbeid, men dette er ikke så lett å forklare. På et vis er ATLAS et fagfelt i seg selv - vi har flere fysikere i arbeid internt enn mange andre felt har på verdensbasis.

• Vurdering av publikasjoner og andre meritter må følge litt andre regler enn for andre fagfelt. Hvordan kan vi forsvare å ikke publisere noe særlig i 5-10 år? Jo, ved å publisere desto mer når eksperimentet kommer i gang. Men hvordan gir man fornuftig forskningsfinansiering ut fra et tellekantsystem, som vurderer antall publikasjoner i gitte tidsskrifter foregående år, under så ulike forhold? Kun ved at de som lager systemet er klar over hvordan ting fungerer.

Jeg har her skissert et eksempel på et felt der publiseringspraksis er ulik den som råder mange steder innen forskningen. Det finnes mange andre eksempler, som blant annet beskrevet i en artikkel her. Egentlig lurer jeg litt på om det finnes fagområder der det normale systemet, det man antar når man skal finansiere forskning ut fra et gitt antall artikler i passe tidsskrifter, faktisk brukes. Er du forsker? Hvordan fungerer ting hos deg? Det kunne være artig å høre andre eksempler bruk av eller på avvik fra noe a’la de sunn-fornuft-baserte Vancouver-reglene.