Vil du høre en vits?
Katte med slips.

Jeg tror jeg hørte den vitsen for første gang i barnehagen, og så med jevne mellomrom gjennom hele grunnskolen. For litt siden hørte jeg den igjen fra fireåringen min, som hadde hørt den i barnehagen. Enkle vitser dør visst aldri.

Vitsen er forøvrig ikke blitt bedre med årene…

MEN: Jeg har oppdaget en tilsvarende vits som er mye bedre. For en måneds tid siden ledet jeg et show for barn og ungdom i alderen 14-17 år. I løpet av ti show over to dager snakket vi om vitenskap, fremtid, energi og miljø og sånt, for til sammen fire tusen ungdommer. Noen ganger satt alle helt stille gjennom hele showet. Andre ganger var det bråk, tilrop fra salen, og samtidig lettere å få publikum til å le. Omtrent som man ville forvente med skoleelever på tur, med andre ord.

Bare en ting gikk igjen i hvert eneste av de ti showene. På et tidspunkt snakket vi om hva som ville skje med prisen på gull og andre viktige råstoffer i elektronikk, dersom alle indere og kinesere skulle kjøpe seg den samme mengden som vi omgir oss med til daglig. Samtidig satte vi opp et bilde av en kineser som snakket i mobiltelefon.

Da lo salen. Hver eneste gang. Hva vi sa varierte litt fra show til show, så det ble helt tydelig for oss at det var bildet som var morsomt.

Så vil du høre en vits?
Kineser med mobiltelefon.

Det jeg i ettertid har lurt på er såklart: Hvorfor var dette morsomt? Den snille tolkningen er at det bare var litt usaklig at det skulle komme en kineser på skjermen akkurat da. Den slemme er at 14-17-åringer i Norge synes tanken på at kinesere skal ha behov for teknologi høres teit ut. Sannsynligvis (eller forhåpentligvis?) er ingen av dem riktige - men hvorfor lo salen hver eneste gang?

Jeg har ikke tenkt ut noe lurt svar på dette. Jeg lar i steden dette innlegget henge som en enkel observasjon - og tar gjerne imot forslag til tolkning.

Og siden enkle vitser aldri dør så drar vi den en gang til:

Kineser med mobiltelefon.

Vær ærlig: Lo du nå?