Hei, jeg heter Bjørn, og jeg er en akademisk Lausunge.

Jeg kom til UiO i 1996, og har vært der siden. Grunnfag, hovedfag, PhD-grad, PostDoktor. Jeg er formelt 1.amanuensis-kompetent. Jeg kan undervise. Jeg kan veilede. Jeg kan administrere og jeg kan formidle. Jeg kan mitt fag. Og ikke minst kan jeg forske. Jeg er klar. Klar til å være med på å drive videre norsk akademia, norsk grunnforskning, norsk kunnskapsutvikling. Å være akademiker er den karriereveien jeg har valgt. Fordi det var det jeg ville - OG fordi jeg har blitt båret frem av min alma mater, Universitetet i Oslo.

Men finnes det noen jobb der til meg? Kommer det noen stilling jeg i det hele tatt kan søke på i løpet av de neste 5 årene?

Denne beskrivelsen passer ikke bare på meg.

• Den passer på minst ti andre Lausunger i mitt miljø, alle sammen drivende dyktige og engasjerte.
• Den passer på alle Lausungene som har vært med å dra i gang Lausungeaksjonen 2008, og som 17. september overleverte en grasrotmelding til storting og minister.
• Den passer på mange, mange dyktige mennesker rundt om i Norge og i utlandet - ferdig utdannede akademikere som bare venter på å få bli brukt til det vi er gode til, det vi er utdannet til. Forske, undervise, formidle. Være akademikere.

Men finnes det noen jobb til oss? Kan vi se frem til å få være med på en søknadsprosess i løpet av de neste 5 årene?

Vi er alle båret frem av et system som vil ha oss. Vi har fått undervisning og veiledning. Vi har fått stipender og midlertidige ansettelser. Vi har blitt tatt imot med åpne armer og et ønske om at norsk akademia skal gå videre. Staten har puttet mat i magene våre og kunnskap i hodene våre. Det er vi takknemlige for. Men hva skal vi brukes til nå? Hvem skal høste fruktene av alt det staten har sådd? Vi er blitt tatt imot med åpne armer av et system med uendelig hjerterom - men overhode intet handlerom til å gi oss husrom.

Min egen faggruppe er kåret til toppforskningsmiljø ved UiO. Vi har godt med eksterne prosjektmidler. Vi har det ganske så bra. Men vi har bare noen få professorer, og som holder på å dø av stress der de skriver søknader om å få ansette enda flere midlertidige Lausunger. Og det er ingen utsikter til noen utlysning av fast stilling her i de neste 5 årene. I dag er vi minst ti som ville søkt på en slik stilling. Hvor mange er vi om fem år? Hva er sjansen for til slutt å få den? Og hvor er til slutt motivasjonen til å bli værende i midlertidige stillinger, når det private samtidig lokker med gode, stabile vilkår, interessante oppgaver og bedre lønn?

Det er såklart ingen ulykke å gå ut i næringslivet, slik vår nåværende minister ofte påpeker. Langt derifra. Men de av oss som er i systemet nå ser at det er et skrikende behov for oss her, og når det dessuten er dette vi helst vil gjøre så er det vondt å gi seg.

Norsk forskning kan ikke drives kun av lausarbeidere med 1-2 års horisont. Ekte, internasjonal forskning krever tid, ro og forutsigbare rammer. Kunnskap skal ikke bare skapes, men også forvaltes og foredles. Dette klarer vi ikke uten nok ansatte som kan ha et langtidsperspektiv. Både fordi dette skaper bedre resultater, og fordi det nødvendigvis vil falle mye undervisning, administrasjon og så videre på de få faste vi har. De får ikke gjort det de virkelig kan, nemlig å lede en forskningsgruppe og produsere resultater.

Lausungeaksjonen har hatt en rød topplue som symbol, og en figur som har lua på hodet i stedet for å stå med den i hånden. Dette gir et viktig symbol på to ting.

• Først og fremst: Vi lausunger forventer ikke at noen kommer og legger en jobb i lua vår av ren veldedighet. Vi forventer ikke at alle med en dr.grad skal få en jobb i akademia - vi forventer bare at det skal være mulig for NOEN. Jeg hadde nok litt flaks da jeg fikk et dr.stipend, men mest av alt jobbet jeg hardt for å få det. Jeg hadde nok litt flaks da jeg fikk en postdoktor-stilling, men mest av alt jobbet jeg hardt for å få den. Dette gjelder også alle andre akademiske Lausunger. Det kan nok kreves litt flaks å få en fast stilling også - men mest av alt er vi klare til å jobbe for det. Vi vil ikke ha stillinger som almisser, vi vil ha et jevnt tilsig av tilgjengelige stillinger som vi kan få lov å sloss om.
• Det andre som lua symboliserer, er at vi Lausunger må holde oss varme på ørene. Luene burde vi egentlig ha fått av staten, for denne har nå brukt så mye ressurser på å putte kunnskap inn i hodene våre at den har mye å beskytte. Hodet vårt, kunnskapene våre, er det vi har å fare med, og de skal vi passe godt på.

Vi akademiske Lausunger er - nettopp - akademikere. Det ønsker vi å få forbli. Vi vil forske, undervise og formidle - akkurat det landet Norge trenger. Gi en liten andel av oss sjansen. Ikke nødvendigvis meg. Ikke nødvendigvis jenta på nabokontoret. Men noen. Mange nok til at det akademia jeg er blitt glad i kan overleve. Til at norsk forskning også i fremtiden kan være god og internasjonal.