På vei til jobb i dag fikk jeg en brosjyre i hånden fra Psykisk Helse. Den lille, tankevekkende folderen minner om viktige stikkord som “Bry deg”, “Gi tillit”, “Ta ansvar”, “Ikke aksepter mobbing og utfrysing” og ikke minst kjernepunktet: “Psykisk helse angår oss alle. Snakk om det.”

Dette vekket til live en tanke jeg har hatt en stund, og som jeg nå vil Bry Meg og snakke litt om. Nemlig denne: Hva skjer med de som blir ansatt i en fast stilling på et norsk universitet i dag?

Det er godt kjent at det er en utstrakt brukt av midlertidige ansettelser innen norsk akademia. Dette er i seg selv en belastning for dem det gjelder. De blir gående år ut og år inn med stabilitetshorisont på ett år eller mindre, de flytter ofte, reiser mye, og er attpåtil under et enormt press for å produsere nok originalt materiale til at de en gang kan vurderes verdige til en fast stilling.

Kun et fåtall får krype gjennom dette nåløyet. Det vet alle som er på det såkalte PostDoc-kjøret, og ingen blir vel spesielt overrasket om det ikke kommer noen faste stillinger å søke på innen rimelig tid. Da trekker man på skuldrene og søker etter nye utfordringer andre steder. Men det ligger jo i kortene at noen få utvalgte blir ansatt. Og da er vel alt fryd, gammen, stabilitet og familielykke? Eller?

Universitetene og deres fagretninger er såpass ulike, og ansettelsene såpass få, at jeg ikke tror det finnes noen god statistikk over hva som skjer med de nyansatte. Men jeg har de siste årene sett en god del med selvsyn, og det jeg har sett er litt foruroligende.

Som nyansatt blir du en av svært få faste ansatte innen et gitt fagfelt. Det henger en hel hattehylle med hodeplagg og venter på deg, og du må ikle deg dem alle innen få dager etter ansettelsen. Under er min liste over “en professors ti tyngste hatter” - litt tilfeldig plukket ut fra alle de tingene jeg vet at professorjobben innebærer.

(En liten presisering først: Jeg sidestiller her professor og 1.amanuensis. Slik disse ansettelsene brukes i dag er stillingene identiske, ihvertfall i alle miljøer jeg har hatt kontakt med. Forskjellen er kun hvor vidt du har fått ditt ene lønnshopp enda eller ikke.)

En professors ti tyngste hatter:

1. Forsker. Dette er det du selv og alle utenfor universitetet forventer - en professor er jo en som forsker, ikke sant?
2. Underviser. Dette er det universitetene i stor grad forventer - behovet for forelesere er som regel stort over alt, fra dag én.
3. Formidler. Universitetenes tredje hovedmål er å formidle - dette innebærer å popularisere vanskelig forskning, bruke ikke-faglige ord, beregne et publikum, snakke med media og til skole-elever osv.
4. Forskningsleder. Alle som ansettes i dag er stort sett forventet å selvstendig bygge opp en forskningsaktivitet - det vil si at du automatisk er en leder, med alt det dette innebærer.
5. Pengesøker. Universitetet har neppe mer enn lønn og kontor å bidra med - ut over dette må du kjenne og kunne bruke søknadskanalene som finnes innen Forskningsrådet, EU, privat industri osv. Enkelte steder regner man dette som et fag i seg selv…
6. Administrator. Et institutt administrerer ikke seg selv, og alle ansatte sitter i komitéer og styrer, skriver interne rapporter, arrangerer møter og fagdager o.l., også ut over det som knytter seg direkte til deres eget fagfelt.
7. Sensor. Den nyansatte skal med ett begynne å vurdere andre menneskers arbeid, både på kurseksamener og på mastereksamener og PhD-forsvar.
8. Personalansvarlig. Alle ansatte har studenter og midlertidig ansatte som de, mer eller mindre formelt, er ansvarlig for. Faglig utvikling, veiledning, krangler, lite kompatible personlighetstyper, gråtende studenter, med uflaks til og med mobbings- eller trakasseringssaker - alt dette må kunne håndteres.
9. Samfunnsdebattant. Vi ønsker jo at universitetene ikke bare skal forelese ovenfra og ned til massene, men at de ansatte aktivt skal delta i samfunnsdebatten. Dette er nok en uttrykksform som er ulik den i forsknings-, formidlings- og undervisningslitteraturen.
10. Familieperson. Oppe i alt dette så er jo de fleste akademikere også familiemennesker - og for mange har tiden med midlertidige ansettelser vært såpass ustabil at de har valgt å vente med familie til etter å ha fått fast jobb. Dette kommer altså ofte på toppen av ansvarsområdene på jobb.

Det kan sikkert nevnes et hopetall av andre stikkord som er likeverdige med disse, men jeg tror de omtrent dekker bredden av ansvarsområder. Spørsmålet blir så: Hvor mye av dette er man, som nyansatt, faktisk kompetent til? Hvor mye har man lært i løpet av karriæren som midlertidig ansatt?

For mange søkere er svaret faktisk: Kun punkt 1. Jeg har sett “topp kvalifiserte” professorkandidater som ikke har hatt noe som helst annet å vise til enn en imponerende publikasjonsliste. Disse har, heldigvis vil jeg si, som regel ikke fått jobben, nettopp fordi universitetene er klar over at deres ansatte også må kunne mer. Men, ut over å sjekke om CV’en inneholder linjer av typen “har undervist på innledende nivå”, “har søkt penger til et prosjekt” e.l., så er det ikke lett å kvantifisere punkt 2-10. Universitetene ønsker fortsatt, naturlig nok, å ansette såkalte “faglige énere”, og da er det publikasjonene som veier tyngst.

Nå ansettes det veldig gode folk ved norske universiteter - heldigvis. (Det skulle bare mangle, gitt hvor mange det er å ta av til hver stilling.) Mange kan vise til godt med tid med flere av de ti hattene over på hodet. Men likevel vet jeg at rekken over av ting man plutselig for ansvar for, faktisk er i meste laget for mange. Det er et så stort gap mellom tilværelsen som ung og lovende forsker, og som fast ansatt ressursperson, at ikke rent få ender opp med kortere eller lengre sykmeldinger. Akkurat når de endelig har realisert drømmen om fast jobb.

Samtidig har ikke universitetene verdens beste apparat for å fange opp de enkeltes problemer. Linjene finnes, men de ligger der passivt snarere enn å brukes aktivt til å se problemer før de blir for store. Universitetets underliggende tanke er at man ansetter høyt kompetente individualister, som skal kunne klare seg selv og gjøre det en professor skal gjøre. Som mye annet er nok dette blitt bedre, mer menneskelig, de siste årene, men fortsatt mangler det noen skritt.

Av folk jeg kjenner som har fått den magiske faste stillingen er det altså flere som “er hjemme en stund” som det heter offentlig, eller “gikk på en smell” som ryktemakerene i korridorene kaller det. Dette er personer jeg ville hatt enhver tro på at skulle kunne takle alle de ti hattene og flere til - og på sikt gjør de da også det. Men starten, veien inn i en ny stilling og ny hverdag, virker veldig tøff - og en psykisk smell er ikke den beste starten på en jobb du kanskje skal ha i over 30 år.

Så mitt lille varsko til universitetene er som følger: Ser dere de nyansatte godt nok, og vet dere hvilke oppgaver dere legger på dem som de ikke har særlig trening i? Gitt hvor få ansettelser det er i dag så er hver ny heltidsperson fullstendig uvurderlig. Hvis faggruppene som endelig har fått en sårt ønsket kollega mister denne igjen på grunn av for høyt press, så taper begge sider - både personen og faget.

Muligens (forhåpentligvis?) er denne bloggen feilaktig og unødvendig. Men som Psykisk Helse skriver: “Psykisk helse angår oss alle. Snakk om det.”  Herved gjort, om noe jeg har sett og bekymret meg litt for. Kommenter gjerne under - har du lignende eller helt andre erfaringer?