Europas største konferanse innen geofysikk og klimaforskning arrangeres i Wien 4.-8. april. Denne bloggen sender daglige fag- og stemningsrapporter.

En litt kortere oppdatering fra EGU i dag, men den blir både den søteste og mest alvorlige av alle.

Foredrag med søt belønning

Formiddagen gikk med til å holde mitt eget foredrag, som handlet om “sensitivity of direct radiative forcing to aerosol vertical distribution”. Nei, forskere er ikke veldig glade i lette, forståelige titler… Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg noen gang skulle være fornøyd med å bare få 1% av konferansedeltakerne som tilhørere, men på denne superkonferansen betyr jo det 100 mennesker – og det var også omtrent maks for rommet vi var i, så dette er det ingen grunn til å klage på.

På godt norsk sier tittelen: Betyr det noe om aerosoler (sjekk gårsdagens blogg for definisjon) ligger høyt eller lavt i atmosfæren? Svar: Ja, det betyr noe, og spesielt for sot. Sot både sprer sollys (og gjør dermed at mindre lys når bakken, det vil si avkjøler) og fanger opp varmestråling (og varmer dermed atmosfæren rundt seg, som en drivhusgass), og hvor mye sot gjør av disse tingene avhenger av en hel bråte med ting. Hvor mye skyer det er og om sotet ligger over eller under skyene, hvor mye vanndamp og ozon det er, hvor mange andre aerosoler, og så videre. I foredraget angrep jeg dette som en fysiker gjør, og plukket alle effektene fra hverandre slik at det forhåpentligvis ble mulig å forstå hele dette sammensuriumet.

Men: Det viktigste med å holde foredrag på en konferanse er ikke selve presentasjonen, men spørsmålene og diskusjonen etterpå. Jeg fikk flere gode idéer til ting å sjekke videre, samt et par kommentarer om at “dette er bra, men det folk er mest interessert i er en graf der du isteden viser…” Veldig nyttig før disse resultatene i de kommende ukene skal gjøres om til en vitenskapelig artikkel. Igjen: Akkurat sånn skal en konferanse fungere.

Etter foredraget føltes det lov med en liten feiring, så lunchen ble inntatt først på en gateresturant i Wien i 20 grader og sol, og deretter inne på et av byens bedre konditorier. Endelig kake – og kaker i Wien er hverken små eller lette. Nam. Trenger ikke mer mat før i morgen, tror jeg…

Strålingsbalanse ved bakken

Det var det søte unnagjort - nå til det alvorlige.

Etter meg kom et foredrag av Graeme Stephens, en av nestorene innen studier av jordens energibalanse. Hva er energibalanse? Jorden får energi fra solen hele tiden, og stråler også ut energi i verdensrommet hele tiden. Disse to, energi inn og energi ut, må være ca. like, ellers ville jorden kokt eller frosset over på veldig, veldig kort tid.Hovedargumentet om global oppvarming handler om nettopp dette – vi vet at atmosfæren tar opp stadig mer energi på grunn av klimagasser, tilbakekoblinger (da spesielt vanndamp) og så videre. (Ugh, der ble det alvorlig gitt…) Jorden reagerer på dette som alle andre ting – den blir enda litt varmere, og dermed stråler den enda litt mer og balansen gjenopprettes ved en høyere snitt-temperatur.

Dette argumentet gjelder for energi inn og ut på toppen av atmosfæren, og er veldig godt etablert. (Referanse: IPCCs fjerde rapport fra 2007.) Men vi vet jo at jordens atmosfære er et komplisert beist med vind, skyer, nedbør, temperaturforskjeller, trykkforskjeller og så videre. Hvordan ser kretsløpet av energi – eller mer spesifikt lys fra solen og varmestråling fra bakken – ut?

Skal man spore dette trenger man en nesten umenneskelig oversikt over alle deler av geofysikk og klimaforskning, og Graeme Stephens viste akkurat en slik oversikt i dag. Han endret ikke på hovedforståelsen, men klarte med ganske enkle fysiske argumenter å revidere detaljene om hvordan energi utveksles nede ved bakken. Hvor mye går til skyer, hvor mye kommer tilbake fra skyer, hvor mye går til regn, hvor mye til ren oppvarming av bakken. Og så videre.

Så kom en av kollegene hans etterpå og brukte argumentene på landet Sveits som et detaljstudium, og viste at hele bildet av energiflyt/regn/skyer/aerosoler/mye-mere-rart stemmer på en prikk med en laaang rekke nøyaktige målinger rundt om i det ganske kuperte Alpe-landet. I skogen av gode og dårlige vitenskapelige presentasjoner så langt denne uken tror jeg disse to til sammen er absolutt best. Jeg må fordøye innholdet litt mer i hodet, men kommer nok tilbake med mer om dette etter hvert.

Nå er det – igjen – poster-sesjon. Nye plakater å studere, nye diskusjoner. Jeg merker at det ikke er langt igjen til metningspunktet nå, men med Wiensk konditori-kake innabords så holder jeg nok en stund til.

Bis morgen.