Bjørn, hvorfor gidder du å bruke tid på fagformidling? Det må jo ta mye krefter bort fra det faglige?

Nei, det gjør ikke det. Faktisk tror jeg at uten formidling så hadde jeg ikke fått gjort så mye faglig heller.

Men hvorfor tror jeg dette? For meg har formidlerinstinktet vært så sterkt at jeg ikke har gjort noen bevisst vurdering av om det har vært «lurt» eller ikke. Spørsmålet over har alikevel kommet såpass mange ganger at jeg har måttet tenke over det. Etter år med formidling av fysikk til alt fra barnehager til journalister til pensjonister, sitter jeg igjen med tre klare F’er som oppsummerer mye av motivasjonen:

Formidling for forståelse

La meg ta det viktigste først. Du kan ikke drive forskning uten å forstå det du jobber med. Men hvordan skaffer du deg denne forståelsen? Mange fysikere jeg kjenner mener at veien kun går gjennom matematikken: side opp og side ned med utregninger, bli kjent med ligningene som vi mener styrer verden. Forstå hvordan matematikken fungerer, så forstår du også teoriene som beskriver verden, så forstår du også verden selv. Kan du ikke sette opp Hamiltonfunksjonen for et system, eller oppgi metrikken du jobber i, eller si hvilke approksimasjoner du har gjort for å kunne rekkeutvikle deg frem til akkurat dette svaret, så har forståelsen din liten verdi.

Det er nok mye sant i dette, for matematikk er fysikkens språk. Skal du gjøre god forskning i fronten av fysikk, så kommer du ikke unna litt griseregning i ny og ne. Men forståelse? Jeg mener at forståelse har flere komponenter, og heller mer mot fysiker-superstjernen Richard Feynmans holdning (her lett utvidet av meg): Kan du ikke forklare det du driver med til en vilkårlig person, med utgangspunkt i denne personens kompetansenivå, så har du heller ikke forstått det.

Formidling er for meg veien til å forstå det jeg driver med. Jeg kan også løse ligninger, men foretrekker heller utfordringen med å finne en pedagogisk fremstilling av vanskelig stoff. Så for meg har formidling alltid vært veien til forsåelse.

Formidling for finansiering

Penger er en viktig motivasjon, også innen forskning. For hvem skal finansiere den neste gruppen med PhD-stipender, PostDoc’er, konferansereiser og laboratorieutstyr? Noe forskning har en nytteverdi som er umiddelbart opplagt, og dette gjør det naturlig nok lettere å finne både offentlig og privat finansiering. Men hva med den mye omdiskuterte grunnforskningen, eller teknologisk- og samfunnsforskning som er anvendt men som bare kan få en nytteverdi?

I disse tilfellene gjelder samme regler for forskning som ellers i samfunnet. Synlighet avgjør. Har ingen hørt om deg, vel så må du også jobbe desto hardere for å overbevise De Med Pengesekken om å åpne den. Har feltet ditt derimot vært til stede i media, eller kanskje huskes fra et show på forskningsdagene, eller blitt nevnt hjemme av en datter som har hørt et foredrag på skolen, så smører dette hjulene i finansieringsmaskineriet.

Jeg har ingen studier å vise til som bekrefter dette, men personlige observasjoner styrker hypotesen gang på gang. Formidling leder til finansiering.

Formidling for feelgood

Her er noe vi ikke så ofte innrømmer offentlig: Å drive forskning er, til syvende og sist, drepende kjedelig. Selv om spørsmålene vi søker svar på er store og grunnleggende, så kommer vi ikke unna lange dager på lab’en eller biblioteket, programmering og segmentation faults på vrange PC’er – eller grisete integraler som ikke lar seg regne ut. Og når vi så etter flere år endelig får ut den fantastiske artikkelen som skal betale for alt hva vi har lagt ut av blod, svette og sjel? Jo, da går det gjerne et år eller to før noen har rukket å lese den, reagere på den, gjøre videre studier og så fått publisert et svar. Forskning tar tid, og tilbakemeldingen fra verden rundt kan være frustrerende sparsom. Dette vet forskere, dette har vi godtatt, for denne arbeidsformen har vist seg å være svært effektiv i det lange løp.

Men hva med enkeltmennesket oppe i dette? Alle trenger tilbakemelding på det de gjør, og det litt hyppigere enn annethvert år. Forskere dekker deler av dette behovet ved å dra på konferanser og møter, men selv dette blir gjerne bare et par ganger per år. Så hva er løsningen?

Formidling, så klart. Står du foran en skoleklasse og snakker, enten om ditt eget spesialfelt eller noe mer generelt, så ser du tilbakemeldingen i øynene på tilhørerene etter bare ti sekunder. Sover de alt, vel så må du skjerpe deg. Gjør du det riktig, så lyser ansiktene mot deg og du kan glede deg til spennende, tankevekkende spørsmål etterpå som tvinger deg til å vri faget ditt i hodet inn i enda flere nye former. Sitter du ved en PC og skal skrive noe om det du driver med men egentlig lengter etter kaffemaskinen, så har du antakeligvis mistet noe. Gjør du det riktig, så kommer plutselig motivasjonen rennende tilbake i det de store spørsmålene dukker opp – de spørsmålene som fikk deg til å velge å vie livet ditt til akkurat dette faget en gang for mange år siden. Denne gleden vil flyte over i teksten, og deretter over i leseren. I dag har nesten alle artikler du skriver et kommentarfelt, og der vil det uansett komme respons. Nettet er forutsigbart sånn. Positiv eller negativ, konstruktiv eller rar – det betyr ikke så mye, for tilbakemeldingen er der, og du har fått trukket frem igjen din egen motivasjon for å være akkurat der du er.

Tar formidling tid fra fag? Kanskje, hvis du slavisk fører timer i arbeidstiden. Men: Er jeg demotivert etter en hel dag med segmentation faults eller elliptiske integraler, vel så setter jeg på xbox’en på kvelden. Har jeg en god følelse overfor mitt eget fag, en klar idé om hvorfor jeg egentlig sitter og sliter med dette, da orker jeg å takle flere eposter, flere feilmeldinger, flere av feilstegene som er nødvendige for å finne den riktige veien fremover – og jeg sover godt og er uthvilt til dagen etter. Formidling har en uslåelig feelgood-effekt.

Så forsker: gå ut og formidle, og ikke bare av edle motiver. Du får forståelse, finansiering og feelgood-faktor på kjøpet.