Europas største konferanse innen geofysikk og klimaforskning arrangeres i Wien 4.-8. april. Denne bloggen sender daglige fag- og stemningsrapporter.

Geofysikk- og klimakonferansen EGU 2011 fortsetter. I går ettermiddag var jeg på poster-sesjon der jeg prøvde å lese så mange A0-plakater fullpakkede med informasjon som jeg bare klarte, og så skjedde det alle håper på. Jeg fant en plakat som diskuterte om lag det samme som jeg og en kollega viser på en annen poster som skal vises i dag – men med en akkurat så ulik vinkling at det blir interessant. Damen som hadde posteren, fra NCAR-instituttet i Boulder, Colorado, viste seg dessuten å være en av hovedforskerne bak den klimamodellen vi begge bruker. Vi fant en hel bunke faglige fellesnevnere, og har avtale om videre diskusjoner og muligens møter i Boulder senere. Kontakter knyttet, kunnskap vunnet, planer lagt. Akkurat slik skal konferanser fungere!

I dag er det regn og vitenskapsteori som står i fokus - men først et sidespor over i det skumle:

På 1920-tallet skrev kult-forfatteren H. P. Lovecraft en rekke tidlige skrekk-noveller, tungt inspirert av Edgar Alan Poe, der menneskets uvesentlighet relativt til de store kreftene i universet står sentralt. Lovecraft trakk gjerne inn begrep fra datidens vitenskap, og har blant annet flere beskrivelser av skumle, forstyrrende hus der “veggene møtes i vinkler som ikke burde være tillatt innen Euklidsk geometri”. Hovedpersonene blir som regel grundig sinnssyke i løpet av akkurat disse novellene, som følge av de galt vinklede hjørnene og det som gjerne kommer krypende frem derfra…

I konferansesenteret Austria Center Vienna, der altså over ti tusen forskere denne uken haster til og fra foredrag, diskusjoner og kaffe-køer, føler jeg meg litt hensatt til en slik Lovecraft-novelle. Senteret har tre enorme hovedetasjer, som på kartene og utenfra ser trekantede ut. Inne er auditorier og møterom plassert i alle mulige kreative vinkler relativt til ytterveggene, og for å komme fra A til B må man uansett gjennom en labyrint av utstillere, boder og småbord. De som leser programmet nøye kan finne små hint om at det dessuten finnes en mystisk fjerde etasje på toppen, som har “entry by invitation only”. Jeg er ikke invitert, så hvilken geometri denne etasjen har vet jeg ikke. Våger man seg ned en tynn rulletrapp i første etasje finner man plutselig en enorm kjeller, minst en fotballbane i total størrelse, som for anledningen er katakombe-aktig fylt med veier og stier formet av vegger der vitenskapelige postere henger og vises frem.

Enn så lenge er jeg ikke blitt gal av å prøve å finne frem til akkurat det jeg prøver å få med meg, men mye kan ennå skje innen fredag.

Regn, regn, kom til meg…

Mye av tiden i dag har gått med på å høre om og diskutere regn. Hvor regner det i dag, og hvorfor? Hvor har det regnet før, og hvorfor har det endret seg? Og så klart: Kan vi si noe om hvor og hvor mye det kommer til å regne i fremtiden? Jeg har hørt foredrag om alt fra global nedbør studert med globale klimamodeller (mer om disse under), til regionale målinger og simuleringer i Afrika, Asia, Sør- og Nord-Amerika, og Sveits (!).

Det er opplagt, både intuitivt og ut fra resultater vist i dag, at regn er et fenomen som krever veldig lokale studier. En modell som dekker sydvest-USA ble vist frem, der regn og snø blir flott beskrevet hvis modellens oppløsning er på 2km eller mindre. Grunnen er at i dette området er dette omtrent størrelsen på åser, knauser og bratte skrenter i fjellene. Regn formes når varm, våt luft blåser inn mot et høydedrag og blir dyttet oppover. Da kondenserer vannet til dråper og blir til regn - og modeller med grovere oppløsning enn 2km klarer ikke å fange inn dette. Men hvor fort kondenserer dråpene, og hvor mye regn blir det? Dette avhenger igjen av hvor mye urenheter som finnes i luften, hvor lett vann- og isskyer dannes, temperatur, høyde over havet og så videre. Alt dette er blitt, blir og vil fortsette å bli diskutert.

Et annet eksempel på en nydelig og innovativ analyse kom fra et studium av fuktighet over Syd-Amerika. Hvor kommer vannet som regner ned på regnskogene fra, og beveger det seg videre? For å analysere dette viste forskerne at vi kan se på fuktighet i luften på akkurat samme måte som vann i en elv – “vannet”, som egentlig er fuktig luft, danner “luftelver” over Syd-Amerika og en enorm “luftsjø” over regnskogområdene. Ved å bruke analysemetoder fra både luft og vann kunne de så jobbe videre med målingene sine på en mer visuell og forståelig måte. Pent, pent.

Følsomheter, ikke scenarier

Dagens kanskje viktigste poeng kom i et foredrag om regnfall på småøyene i Stillehavet, og handlet om hvordan vi presenterer resultatene våre. Foredragsholderen hamret hjem at til tross for gode modeller, grei forståelse av klimasystemet og dets variasjoner, så jobber vi fortsatt med statistikk og sannsynligheter. Vi bør, så sant mulig, ikke jobbe med såkalte scenarier, men snarere med følsomheter. Jeg er så enig så enig, og mine to bidrag til konferansen handler nettopp om følsomheter – men hva betyr det?

Et scenario er en bestemt antakelse av hvordan verden blir fremover. Anta at utslipp av den-og-den typen øker med X prosent, at andre reduseres med Y prosent. Hvordan blir i såfall verden seende ut? Så kjører man modeller med et stort antall slike scenarier, og ser på variasjonen. Dette er en grei måte å jobbe på, men det finnes noe bedre. Isteden kan vi prøve å sette tall på hva som vil skje ved en gitt endring – for naturen vet jo best selv hvordan endringene blir. Med et slikt tall, f.eks. en følsomhet for endringer i nedbør, kan man heller lage scenariene etterpå om man absolutt vil, og bruke følsomheten til å regne ut svaret. I det aktuelle foredraget brukte de følsomheter til å vise at for en rekke Stillehavsøyer betyr det absolutt ingenting om det blir mer eller mindre regn – rett og slett fordi de allerede har enten så mye eller så lite regn at selv en kraftig 50% endring ikke utgjør noe. Andre øyer var derimot veldig følsomme for endringer, så her må man være obs og passe på at vannforsyningen. (Og merk: Her betyr det ingenting om endringene er menneskeskapte eller ikke. Klimaet endrer seg uansett, det – det aller viktigste spørsmålet er hvor mye, på hvor lang sikt, og hvor følsomme vi er for endringer.)

Nå er det klart for nok en poster-sesjon, der jeg og min kollega Maria skal presentere et resultat. Vi har kjørt en av de store, detaljerte klimamodellene for hele jorden, og studerer sammenhengen mellom endringer i regn og endringer i ting som klimagasser, aerosoler og mengden sollys. Jeg har alt hatt en lang prat i tillegg til den jeg nevnte øverst, og håper på flere. Mer om det i morgen.

Hm. Men noen Sachertorte har jeg ikke funnet enda…

Bis morgen.

PS: Jeg lærte også et nytt ord i dag: Semivariogram. Det er en matematisk funksjon – eller metode - som kan brukes til å avgjøre om en tilfeldig eller statistisk bestemt prosess varierer systematisk i tid eller ikke. Jeg putter herved semivariogram inn i dannet dagligtale, og oppfordrer alle lesere til å gjøre det samme.