Her er en kjent og fryktet situasjon i universitetsmiljøene: Telefonen ringer, gjerne midt i morgenkaffe, epost-lesing og undervisningsforberedelser, og en ukjent person sier: “Hei, snakker jeg med en forsker nå?” Ja, forsåvidt… “Du skjønner, ja du kommer sikkert til å tro jeg er gal nå, men vær så snill og hør litt. Det har seg sånn at jeg har utviklet en veldig viktig Ny Teori, som løser…”

Her kan man gjerne bare gi opp resten av morgenen, for uansett hva denne Nye Teori måtte handle om, uansett om det faktisk er ditt fagfelt eller ikke, så vil personen i telefonen neppe slutte å snakke på en times tid. Deretter vil han eller hun som regel helst møte deg personlig, for detaljene i Ny Teori er alt for viktige, sensitive og hemmelige til å fortelles om over telefonen.

I universitetsmiljøene går disse personene under den lite flatterende samlebetegnelsen crackpots. Sprukne potter – egentlig fine, men med en sprekk som gjør dem lite funksjonelle.

Jeg har hatt gleden av å ha en rekke diskusjoner de siste årene som har begynt som telefonsamtalen over. En mann som hadde funnet telefonnummeret mitt var for eksempel overbevist om at han kunne fly. Han måtte bare ha litt forskningsmidler, et velutstyrt laboratorium, og noen år til å omgjøre teorien sin til praksis. Hva selve teorien gikk ut på fikk jeg aldri vite, for det var hemmelig.

En annen hadde blitt besøkt av romvesener, og de hadde forklart ham alle universets sannheter. Sannhetene var skrevet ned i en stor, tykk bok, og denne sendte han meg en kopi av. Et maskinskrevet verk på et par hundre sider, der ikke en eneste setning lot seg lese fordi de alle hadde samme omgang med fremmedord som apotekeren i Erasmus Montanus har med latinske gloser. Det var også design-tegninger av UFOer. Farkosten skulle være laget av “sterkt metall”, fylt av “komfortabelt sete”, og en pil oppover på tegningen antydet hvor “kamera på taket” skulle plasseres.

Hele tre av mine diskusjonspartnere har også utviklet nye, revolusjonerende teorier for alt innenfor moderne fysikk. Alle tre helt uforenelige med den fysikken vi har utviklet de siste hundre årene. Teoriene forklarer ting som hvordan tyngdekraften og sterk kjernekraft er et og samme fenomen, eller hvordan naturlovene vi har oppdaget egentlig er “litt feil” - bare på en litt udefinert men helt riktig måte. De tre teoriene deres er også helt ulike og ikke forenelige med hverandre, selv om de egentlig påstår å “forklare” de samme fenomenene.

Det interessante med crackpots er egentlig ikke at folk kommer til universitetene med det mange nok vil regne som rare ideer. Dette er egentlig som det skal være. Universitetene er pålagt å høre på og vurdere faglige tanker, og det er jo ikke opplagt at alle smarte ideer kommer internt fra.

Det interessante med crackpots er snarere menneskene selv, og hvorfor de gjør det de gjør. Det burde være opplagt, men det tar litt tid å innse at disse personene egentlig er fantastisk kreative og kunne vært en kjemperessurs for ethvert fag. De har akkurat de egenskapene vi trenger: Nysgjerrighet, evnen til å stå på (selv når andre sier at du tar feil), og oppfinnsomhet i bøtter og spann. Det eneste de mangler er litt kritisk dømmekraft, evnen til å se at det kanskje ikke er alle ideer som er riktige selv om de føles gode. Denne mangelen deler de med de fleste ferske studenter, inkludert meg selv for noen år siden, så forskjellen på “dem” og “oss” er egentlig bare at “vi” har slitt oss gjennom et studium mens “de” ikke har det. Enda.

Så hvordan håndterer man crackpots? Hva sier man når en telefonsamtale begynner som den jeg startet innlegget med? (Jeg forutsetter nå at fagpersonen som blir oppringt virkelig føler at teorien som blir presentert er gal.) Bortsett fra at de er flinke til å stjele tid, en evne jeg tror de utvikler fordi de egentlig bare vil ha noen å snakke seriøst om fag med, så er crackpot-teoriene ofte vanskelige å angripe. Det er dette som gjør dem så skumle. Crackpots er glupe nok til å se alle de opplagte problemene, de man selv ser først, og bygger inn veier rundt dem. Man føler seg litt dum når man som fagperson ikke klarer å argumentere i senk noe som høres helt sprøtt ut.

Som regel kan teoriene lettest angripes ved å bruke matematikk, men uten utdannelse avfeies som regel dette med at “matematikken i teorien er ikke utviklet enda”. (En av mine samtalepartnere tilbød meg å dele hans kommende nobelpris hvis jeg ordnet akkurat denne biten for ham.) De kan dermed hverken snakkes i senk eller regnes i senk, og da har vi ikke så mye å stille opp med annet enn det litt tafatte: “Hva med å ta noen kurs i fysikk, kjemi og matematikk, så skjønner du det kanskje selv?” Men det kan man vel ikke si…

Eller kan man det? Jeg mener at det er akkurat dette vi må tørre å si, men på en positiv måte. For det er ikke for sent å bli en god fagperson selv om man har rundet noen runde år. Har noen tid og kreativitet nok til å utvikle en ny teori for universet – på fritiden – så klarer de også et deltidsstudium på Blindern eller tilsvarende.

Så hvordan håndtere crackpots? Inviter dem hjem til faget ditt, og gi dem akkurat det de egentlig vil ha: Muligheten til å diskutere fag og være kreative innenfor noe de synes er spennende. Mange vil nok takke nei til et slikt tilbud, men kanskje vi kunne overbevist noen. Mange av disse menneskene er kjemperessurser. Det gjelder bare å få dem til å skjønne det selv.

Og så må vi jo huske at alle nye ideer kommer et sted fra, og at vitenskapen slett ikke er ferdig. Ingen lager en ny, revolusjonerende bil uten å først vite hvordan dagens biler virker. Ingen revolusjonerer fysikk i 2008 uten å ha lært seg den fysikken vi har utviklet i hundrevis av år. Men revolusjoner er mulige, både på bil- og fysikkfronten. Dersom du har en stor idé er mitt forslag følgende: lær deg fag, og lær deg å utvikle den innenfor fagrammene. Kanskje dør ideen da under veis. Men dersom den ikke gjør det, så står den så utrolig mye sterkere – og du er rustet til å presentere den i en vitenskapelig artikkel, snarere enn på telefonen til en tilfeldig forsker på et universitet.