Europas største konferanse innen geofysikk og klimaforskning arrangeres i Wien 4.-8. april. Denne bloggen sender daglige fag- og stemningsrapporter.

Jeg sitter denne uken midt i den største ansamling av forskere jeg noen gang har sett.

Nyere observasjoner* viser at forskere har mange fellestrekk med havskilpadder. Mye av året svømmer vi alene rundt i kunnskapens store sjø, kun minimalt i kontakt med hverandre. Vi er godt isolerte og beskyttede i våre tenksomme skall, og stikker bare hodene ut for å puste, nippe litt kaffe og nikke høflig til lokale kollegaer som måtte svømme innen synsvidde. Men samtidig har vi et dypere instinkt. Skal slekten – eller i vårt tilfelle kunnskapen – gå videre, må forskere likevel av og til møtes. Vi må svømme til et felles område og sette hverandre stevne. For havskipladder handler det om reproduksjon, der de legger egg på samme sted som de selv ble klekket. For forskere handler det om å dele kunnskap, vise frem hva vi har gjort det siste året, kappes om status og synlighet og å fremme våre egne artikler – kort sagt, om våre resultaters reproduksjon.

Reproduksjonen – eller unnskyld, de vitenskapelige diskusjonene – foregår på konferanser på mer eller mindre sentrale steder i verden, dit forsker-skilpadder ikke kan unngå å migrere.

Konferansen jeg er på heter EGU 2011 og foregår i Wien. Det er det årlige hovedmøtet til European Geosciences Union – dit over ti tusen (!) unge og gamle forskere i år har migrert. Til sammen skal også mer enn ti tusen vitenskapelige arbeider presenteres i løpet av fem korte dager, noen få i form av muntlige foredrag, de aller fleste i form av “posters” – plakater i A0-størrelse (16 A4-ark) der man prøver å trykke inn så mange detaljer som mulig på en så leselig måte som mulig.

EGU er en europeisk paraplyorganisasjon for alle typer vitenskap som har med jorden vår å gjøre, fra meteorologi til vulkaner, fra ladde plasmaer i jordens ytre magnetosfære til jordens dype indre. Og ikke minst: Klimaforskning. Studiet av jordens klimasystem og menneskets ulike påvirkninger av dette gjennomsyrer hele konferansen, godt blandet med alle de andre temaene.

Jeg kommer til å prøve å rapportere noen av resultatene som vises frem, helt udemokratisk plukket fra de sesjonene jeg selv rekker å være med på.

La meg begynne med et tema som jeg kommer til å skrive mer om på denne bloggen senere: Geoengineering. At menneskelige aktiviteter kan endre på klimaet har ikke egentlig vært et tema blant denne forsamlingen siden 70-tallet. Hvor mye vi endrer det og gjennom hvilke prosesser er derimot hete poteter – og dette bringer opp en naturlig tanke: Hva om vi måtte endre på klimaet. Hadde vi fått det til? Hva kunne vi funnet på? Dette er temaet for geoengineering, en gren av vitenskapen som ikke, som noen hevder, går inn for å tukle med atmosfæren, men snarere bruker det vi alt vet om klimaeffekter til å sjekke hva som er fysisk mulig og ikke. En slags tanke-eksperimenter som det er bedre å ha lagt bak seg enn å lukke øynene for.

Et av dagens hovedtemaer, der også forskere fra våre egne institusjoner Universitetet i Oslo og CICERO Senter for klimaforskning var aktive, var en mulig bruk av havsalt til å endre mengden skyer på sentrale områder. For et par år siden ble det publisert en idé om store vinddrevne skip med høye piper på, som har som jobb å blåse sjøvann og havsalt oppover i atmosfæren. Vi vet alt at havsalt påvirker skyer, ved å gi flere små korn i atmosfæren som vann kan feste seg på og danne dråper. Noen havområder er spesielt følsomme her, og det ble vist at å plassere ut slike skip i disse områdene kan skape en avkjølende effekt fra skyer som er på nivå med den oppvarmingen vi alt ser og forventer fremover fra CO2 i atmosfæren.

Betyr det at folk her jubler og kjøper aksjer i lokale skipsverft? Absolutt ikke. Det som ble presentert er relativt ferske, umodne resultater, og diskusjonen etter foredragene var både livlig og faglig veldig interessant. Et par artige sitater:

• “Nei nei, de partiklene vil gå mye høyere i atmosfæren. Det viser nemlig min modell.”
  
• “Sjøsalt og sulfater er kanskje interessante, men vi har vist at diamantstøv vil fungere enda bedre.”
  

Geoengineering diskuteres i dag ikke som noe man reelt kommer til å gjøre med verden. Det er et tema der vi kan få frem hva vi vet og ikke om atmosfæren vår, ved å gjøre tankeeksperimenter. I dag ble det for eksempel klart at for å forstå en eventuell utblåsing av sjøsalt, så må vi først få mye bedre forståelse av både skyer, matematiske klimamodeller, satellitt-observasjoner og fysikken og kjemien til små partikler kalt aerosoler. Hvis ikke andre ting dukker opp så kommer jeg tilbake til disse de kommende dagene – eller i en senere blog.

Ikke alt innen klimaforskning er så ullent som jeg kanskje får geoengineering til å virke. I en annen sesjon jeg fulgte i dag diskuterte vi matematiske metoder for å korrekt trekke ut informasjon fra serier av målinger der du har støy, manglende datapunkter og andre problemer som den virkelige verden ofte kommer trekkende med. Stikkord her er multivariate analysis, information theory, entropy flow og strange attractors. Putt disse ordene i google hvis du vil lære mer om det tunge men samtidig fascinerende arbeidet som ligger til grunn for overskriftene om klima. Vi gjør virkelig vårt beste for at alt skal være korrekt, uansett hva som måtte komme til å stå i kommentarfeltet på denne bloggen…

Nå er det straks første dags poster-sesjon, der jeg skal prøve å absorbere innholdet på noen hundre A0-plakater. I kveld skal jeg prøve å skrive ferdig mitt eget foredrag til torsdag – mer om det når den tid kommer. Og siden vi er i Wien så blir det vel tid til et lite stykke Sachertorte også, tenker jeg. De på bordet ved siden av har alt funnet et…

Bis morgen.

* Samset, BH, “Private observasjoner av forskere”, ikke publisert…