Europas største konferanse innen geofysikk og klimaforskning arrangeres i Wien 4.-8. april. Denne bloggen sender daglige fag- og stemningsrapporter.

Hilsener fra Wien og EGUs siste dag. Det er vanskelig å sette noe tall på hvor mye informasjon som har blitt spredt, hvor mange diskusjoner som har funnet sted og hvor mange visittkort som har blitt byttet denne hektiske uken, men effektene er tydelige. Fenomenet kalles “conference fatigue”, og er en klinisk tilstand som rammer forskere etter lengre tid i hverandres stimulerende men utmattende nærvær. Hittil i dag har jeg

• prøvd å snakke fag med en franskmann som hadde så røde og trette øyne at man skulle tro han ikke har sovet hele uken (for så vidt ikke en umulighet…)
• sittet ved siden av en ofte avduppende dame i pene, nykjøpte klær – med flere av klistre- og merkelappene fortsatt på
• hatt problemer selv med å la være å le under et langt foredrag om skadevirkninger av hagl i Tyskland – men hvor foredragsholderen konsistent uttalte “hail” som “ale”, eller altså øl… Skadevirkninger av øl i Tyskland? Kan jeg da aldri tenke meg…

Vulkaner

Jeg takker også for kommentarer på rapportene mine, både privat og her på forskning.no. I går kveld kom et spørsmål som jeg like gjerne tar her:

“Jeg sitter akkurat og leser en bok om utbruddet på Krakatoa på 1800 tallet og funderer på om effekten av slike hendelser er tatt med i de prognoser klimapanelet baserer seg på.”

Det enkle svaret er “ja, absolutt”, men det blir man jo ikke så klok av. Vulkaner er et evig tilbakevendende tema innen ganske mye av klimaforskning, og jeg har både hørt foredrag og lest postere om dem denne uken. Vulkaner spyr ut store mengder støv og gasser over kort tid, og disse spres så relativt raskt rundt om på jorden avhengig av vind og vær og hvor på jorden vulkanen var. En av hovedeffektene er utslipp av store mengder svovelforbindelser, som ender opp som sulfater i atmosfæren – en aerosol, slik som jeg har snakket om de to foregående dagene. Andre typer støv er også til stede og viktige.

På kort sikt skaper vulkaner masse kaos i klimasystemet på jorden. Alt støvet og sulfatet endrer sterkt på strålingsbalansen, og skaper fenomen som “året uten sommer” i Europa – 1816, året etter at Mount Tambora hadde et stort utbrudd. Dette var det et foredrag og et par postere viet til, der en gruppe tok utslippene fra denne vulkanen, foret dem til klimamodellene og så om man klarte å gjenskape de effektene som det skrives om fra 1816. Konklusjonen var at ja, det gjorde man. Vulkaner er altså utmerkede klimaeksperimenter som vi kan lære masse av.

På lengre sikt har de mindre effekt, i hvert fall de vulkanene vi har hatt i det siste (Tambora 1816, Pinatubo 1991 o.s.v.) Dette er fordi sulfater og støv vaskes ut av atmosfæren igjen på relativt kort tid, i hvert fall i løpet av ett til to år. Nyere vulkaner som Mount Pinatubo, som skjedde i en tid når vi hadde veldig mange gode målestasjoner, satellitter og lignende aktive, er samtidig veldig, veldig synlige i alle lengre måleserier vi har, og blir gjerne vist med en egen pil på de klassiske figurene som viser klimaets utvikling fra førindustriell tid og til i dag. Vulkanene puttes inn i alle store klimamodeller og tas hensyn til i beregningene av menneskeskapt og naturlig oppvarming.
(Jeg har ikke jobbet med vulkaner enda selv, men kommer til å gjøre det – en av tingene jeg håpet å gjøre på denne konferansen var å finne noen som har brukt den klimamodellen jeg selv kjører til å se på nettopp vulkaner. Det lyktes sånn nogenlunde – jeg har et navn og en epostadresse å ta i bruk når jeg kommer hjem.)

Antisykloner og varme franskmenn

Ellers vil jeg kjapt nevne et foredrag på morgenen i dag, der en franskmann (han med de røde, trøtte øynene) hadde studert forholdene rundt hetebølgen i Paris i 2003. Han fortalte at anslagsvis 15.000 mennesker døde av varme-relaterte årsaker i Frankrike i midtre del av august det året – hvorfor var det så varmt akkurat da? Dette er jo ikke en effekt av global oppvarming, men snarere det som kalles en “ekstrem hendelse” – underlige sammentreff som dukker opp nå og da og som vi gjerne vil forstå helt uavhengig av eventuelle klimaendringer.

Det han viste var at

1. Det lå en “antisyklon” over Paris den måneden, et værsystem som var så rolig og stabilt at luften bare ikke rørte på seg
2. Det var store utslipp av støv, sot og andre ekkelheter i Paris den måneden, som så bare ble liggende på grunn av antisyklonen
3. Det lå i tillegg et lag av sot høyere i atmosfæren som kom blåsende inn fra store skogbranner i Portugal i samme periode

Kombinasjonen av disse tre fôret han til programmer som beregner balansen av sol- og varmestråling, og viste at de til sammen utgjorde en enorm oppvarmende effekt.

Analysen var veldig pen opp til et visst punkt, men i spørsmålsrunden klarte ikke en viss aerosol-forsker fra CICERO i Oslo å la være å påpeke at den strålingsmodellen han brukte var relativt primitiv, og antakeligvis ikke tok hensyn vil viktige effekter (både oppvarmende og avkjølende) ved den blandingen av aerosoler han viste frem. Nei, blandingen hadde han ikke anslått sa han, han behandlet alt som en felleskategori kalt “støv”. Hmmm sa aerosolforskeren, og overleverte visittkortet sitt for videre diskusjoner på epost. Får se om det blir litt studier av hetebølger i Paris på si’ fremover. Nok en gang: Dette er sånn det fungerer. Man lytter, man diskuterer, og forhåpentligvis blir alle litt klokere.

Takk for følget

Med det er det på tide å ta konsekvensen av “conference fatigue” og vende snuten hjemover. Nå venter etterarbeid, fremgraving av noterte artikler, oppfølging av idéer og inspirasjon – samt alle de tingene som blir liggende når man er borte fra kontoret i en uke… Det har, i hvert fall for meg, vært en veldig vellykket konferanse, og jeg tror at det å sparke meg selv til å skrive disse rapportene har bidratt mye til det.

Takk til alle som har orket å lese hele veien ned hit!

Og siden organisatorene alt har dekket veggene med store plakater der det står “Welcome back to Vienna for EGU 2012” så får jeg avslutte med et rungende

Tschüss – bis 2012