Ny avtale i Nagoya

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I hovedsalen hvor alle delegasjonene er samlet for å gå gjennom de ulike tekstene som alle skal bli enige om. På storskjermen skimtes Emine Isciel fra den norske delegasjonen.

COP10-møtet i Nagoya er over, og innen 2020 skal 17 prosent av landjorda og 10 prosent av verdenshavene være beskyttede områder.

Det høres ambisiøst ut, men ifølge BBC er 13 prosent av landjorda allerede beskyttet, og havdelen av avtalen er allerede oppfylt.

I 2002 satte medlemmene seg som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Det greide de ikke, og det nye målet er å halvere tapet innen 2020.

Medlemmene, som er så og si alle land i verden utenom USA, ble også enige om å opprette en avtale for deling av genetiske ressurser, og har nå to år på seg til å lage en finansieringsplan.

Den fikk navnet Nagoya-protokollen, og ses på som møtets største gjennombrudd.

Avtalen går ut på å stanse rike land fra å utvinne og patentere fattige lands naturressurser og tradisjonelle medisin.

Men land som med store urbefolkninger, som Bolivia, legger vekt på at avtaleteksten ikke er god nok sett med fattige lands øyne.

En slik avtale kan bety milliarder av kroner i overføringer fra rik til fattig, særlig for land med ekstremt mye biologisk mangfold som Brasil, Indonesia og Kongo.

For vertslandet Japan var innføring av Satoyama-initiativet en av flaggsakene. Prosjektet bygger på tradisjonelle japanske metoder for stell og harmonisk samspill med naturen.

Konvensjonens medlemmer har blitt enige om et japansk fond på 2 milliarder dollar som skal gå til videre Satoyama-prosjekter. I japanske medier er også dette en COP10-suksesshistorie.

Møtet har også vært preget av bred enighet rundt mange saker, men å tallfeste mål for hvor store områder som skal bevares ser ut til å være en av de tøffeste sakene.

Her har partene vært altfor langt unna hverandre, og flere fattige land har også lagt vekt på at slike reguleringer kan gjøre deres utvikling vanskelig.

Derfor endte denne delen av avtalen opp med en svak tekst, og de greide ikke å bli enige om noen utvidelse av beskyttelse av havområder.

Selv om språket og vendingene i protokollen til konvensjonen sakte og sikkert snirkler seg fremover mot enighet er det ikke vilje til å ta de store grepene.

Det store spørsmålet er hvor pengene skal komme fra, og det ser ikke ut til å være vilje til å legge de virkelig store summene på bordet, spesielt når det gjelder å finansiere beskyttelse av biomangfold i fattige land.

Geo-engineering, eller det å manipulere naturlige prosesser med teknologi for å stanse eller begrense den globale oppvarmingen, fikk seg et kraftig skudd i baugen i Nagoya.

Medlemmene av konvensjonen er enige om å innføre et moratorium, som betyr at ingen nye tiltak vil settes i kraft før vitenskapen har blitt klarere og mer overbevisende.

 

Powered by Labrador CMS