Årets øglegraverekspedisjon på Svalbard er over, og graverne er storfornøyd med årets fangst. Med seg hjem har de to fiskeøgleskjeletter og ett svaneøgleskjelett, og i tillegg fant de flere skjeletter som skal graves opp til neste år.

De to siste dagene gikk stort sett med til pakking av alle fossilene og alt utstyret. Vi endte opp med rundt 10 helikopterløft ut av leiren. Det skal mye utstyr til for å holde liv i mellom 15 og 20 mennesker her midt ute i ødemarka i over 2 uker.

Stemningen i leiren ble totalt endret de siste par dagene. Gravefangsten gikk fint, feltlivet forløp uten ulykker eller andre problemer, og nå var det bare noen timer til dusj og varm mat med tekstur.

De som har vært med på utgravingene her oppe noen år vet akkurat hva de må gjøre, og hvordan saker og ting skal pakkes før det blir flydd ut.

Et av de første årene pakket de nemlig en av stablene med kasser altfor tungt, og det var rett før helikopteret måtte slippe lasten. Heldigvis greide piloten å gå ned og sette fra seg stabelen forholdsvis forsiktig, men det kunne ha gått galt.

Det lille helikopteret øglegraverne har leid tar bare ett tonn av gangen. Det høres kanskje mye ut, men de store gipskappene kommer fort opp i nesten et par hundre kilo hver.

Helikopterløftene gikk stort sett knirkefritt, og i løpet av et par timer var alle knoklene og det aller meste av utstyret fraktet ut. Den siste natten tok vi ned spiseteltet og pakket alt utenom teltene og soveposene. Morgenen etter sto vi opp grytidlig og gjorde oss klare til å dra.

Alt det siste ble pakket ned, sporene våre ble raket over og helikopteret kom for å hente ut bagasjen vår og det siste av utstyret.

Deretter gikk vi ned til stranda, tok på oss overlevelsesdrakter og ble kjørt i båt rundt Deltaneset og over Adventfjorden til Longyearbyen.

Jeg hadde hørt veteranene snakke om at mange dager ute i felt på Svalbard gjør forbrenningen skyhøy, og at tilværelsen kom til å bli veldig, veldig varm de første dagene tilbake i sivilisasjonen.

Men nå merker jeg det. Jeg gikk rundt i skjorte i Longyearbyens 5-6 varmegrader og svetta, jeg måtte ha vinduet åpent på hotellrommet og det var nesten så jeg sanvet den firske og iskalde lufta i teltet ved foten av Janusfjellet.

Nå, et par dager etter, er jeg fortsatt ikke helt aklimatisert, og jeg synes det er fryktelig varmt i Oslo, selv om det ikke er stort mer enn 15 grader her. 

Når knoklene kommer ned til Oslo i neste uke begynner prepareringsarbeidet. Det skal jeg følge tett, og jeg gleder meg til å se skjelettene når de er børstet og plukket rene.

Vi snakker allerede om neste års ekspedisjon, og går alt som det skal så skal jeg være med da også. Da slår vi opp leir omtrent en kilometer fra der vi bodde i år.

Der har graverne allerede funnet fire skjeletter, og utgravingene kommer nok til å bli minst like spennende som i år.

Etter en ekstremt bratt læringskurve de første dagene har jeg også plukket opp en del triks, og jeg er mye bedre forberedt til neste gang.

Sist gang jeg sov i telt, før årets øglegraver-tur, var nemlig en natt i 2004, på stranda ved Great Ocean Road i Australia. Men nå som jeg har overlevd over en uke på Svalbard, på et svært værhardt sted, så føler jeg meg litt mer teltvant, og er definitivt klar for neste års ekspedisjon.

[gallery:1]