Snart pakker vi sammen

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Graverne har gravd igjen et av fiskeøglehullene og tar seg en pust i bakken. (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Graverne har gravd igjen et av fiskeøglehullene og tar seg en pust i bakken. (Foto: Bjørnar Kjensli)"

Dagens blogg blir muligens den siste jeg får skrevet her fra foten av Janusfjellet. Nå venter vi på at helikoptrene skal begynne å komme, og er sikten god og været bra, så er antenna på toppen av Janus det første som flys ut herfra.

Så begynner pakkingen. Det er ganske mye utstyr som skal til for å holde en leir som denne. På det meste var vi over 20 stykker som bodde her, og noen har vært her helt siden starten av måneden.

"Leiren begynner å tømmes for folk nå, og om 2 dager har vi dratt alle sammen. (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Leiren begynner å tømmes for folk nå, og om 2 dager har vi dratt alle sammen. (Foto: Bjørnar Kjensli)"

Alle trenger mat, vann og mye klær. I tillegg har vi med oss en hel haug spader, krafser, børster og hammere.

Dessuten skal vi jo ha med oss 3 skjeletter og en drøss knokler ut herfra, og når de er pakket inn i gipskapper blir de ganske store og tunge.

Jørn Hurum regner med at vi trenger opp mot 10 helikopterløft for å få alt sammen ut herfra og inn til Longyearbyen. Der pakkes sakene ned i containere før det fraktes ned til Oslo.

Nå er alle hullene gravd igjen her, utenom det med den siste svaneøgla oppi. Det er nemlig viktig at vi forlater utgravingsstedet i den samme forfatning som det var i da vi kom – så langt det lar seg gjøres.

"Den siste svaneøgleutgravingen er full av spennende knokler. (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Den siste svaneøgleutgravingen er full av spennende knokler. (Foto: Bjørnar Kjensli)"

I løpet av kvelden begynner nok svaneøgla også å bli ferdig, og da skal det børstes litt på knoklene som Lene Liebe fant her i helgen, for å finne ut hva det er som skjuler seg under skiferen.

Det er en svaneøgle, men vi vet ikke hvilken art. Jørn Hurum kaller det et luksusproblem at de stadig finner nye arter her oppe. For det er jo klart det er spennende med nye arter, men graverne har også lyst til å finne samme art i ulike lag for å se hvordan de endrer seg over tid, og de ønsker seg også unger og voksne dyr av samme art, for å se hvordan de vokser.

Vi har fortsatt en hel haug forsyninger igjen, men ingen kaffe. I dag morges drakk vi te med koffeinpiller og altfor mye sukker. Ikke akkurat kaffe. Vi har i alle fall ikke mangel på snacks, vann og frysetørkete middager.

"Frysetørket mat har vi alle fall nok av. (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Frysetørket mat har vi alle fall nok av. (Foto: Bjørnar Kjensli)"

Samtalene i spiseteltet begynner å dreie seg mer og mer om mat. Det drømmes mye og hamburgeren på Funken i Longyearbyen, øl og om ekte kaffe, ikke pulvervarianten vi drakk her før det ble tomt.

Samtidig som graverne begynner å bli ivrige på å komme seg hjem herfra er det også litt melankoli i leiren. For mange av dem er dette turen de ser frem til hele året, og nå nærmer den seg slutten. Den helt spesielle atmosfæren her oppe er nok lett å savne, og den er en ekstrem kontrast til hverdagslivet i byen.

"Her er kjøkkenet vårt. Det eneste vi koker her er vann. (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Her er kjøkkenet vårt. Det eneste vi koker her er vann. (Foto: Bjørnar Kjensli)"

Powered by Labrador CMS