Jeg skal holde foredrag for bachelorstudentene ved UMBs kurs i utviklingsstudier. Temaet er nettopp det å holde foredrag, det å presentere fagstoff for andre, det å innlede til debatt. Kursholderne er spesielt opptatt av at studentene skal frigjøre sitt kreative potensial i presentasjonene, tørre å gi av seg selv, tørre å lage innledninger som skaper engasjement, og jeg har blitt bedt om å hjelpe dem i gang.

Det er bare minutter igjen til forelesningen skal begynne, og jeg står utenfor døren til forelesningssalen. Allerede for to uker siden begynte jeg å svette i håndflatene bare av tanken. Jeg hadde urolige tanker om hvordan dette aldri kom til å gå bra, og en mage som knøt seg.

Hvorfor skjer dette med meg? Jeg skal jo til og med holde foredrag om det å holde foredrag. Det er jo jeg som skal fortelle studentene at det er naturlig å være litt nervøs, og at det er noe de bare er nødt til å lære seg å takle. Men akkurat nå er det jeg som kjenner engstelsen for å stikke hodet fram. Jeg som liksom skulle være eksperten.

Tiden er inne. Stemmer og hoppende summing fra døren foran meg. Jeg tar tak i dørhåndtaket. Hjertet banker, uroen gnager, håndflatene er fuktige. Hva er det egentlig som skjer med meg?

Angst og beven i skiløypa

Jeg husker hvor nervøs jeg var da jeg gikk på barneskolen og skulle delta i skirenn, karusellrenn i lysløypa. Hver onsdag kveld klokken 19. Rett før start: To-tre løpere i startkøen foran meg. Ett minutt, kanskje to minutter igjen. Klumpen i magen som hadde vært der hele ettermiddagen, middagen som var vanskelig å svelge. «Fem sekund til start,» kom det fra starteren. En tung hånd på skulderen, så slapp den, og jeg var i gang.

Da jeg først kom ut i løypa, var det lettere. Full fart. Nervøsiteten erstattet av spenning. Kanskje gikk jeg forbi noen i min klasse. Etter runding 2,5 km var det mye nedover, tilbake mot mål. Og så den deilige følelsen av å komme utslitt og ferdig i mål. Kanskje ville læreren vår lese om oss som deltok, i lokalavisen dagen etter?

Jeg tror det er noe med prestasjoner, og med det å vise meg fram, som trigger den voldsomme og kanskje litt overdrevne reaksjonen i meg. Det samme kan jeg oppleve på jobben, for eksempel om jeg skal presentere meg som en av mange som skal presentere seg etter tur i et møte. Det starter fra det øyeblikket møtelederen sier: «… og så tar vi en runde og presenterer oss for hverandre.» Svettingen i håndflatene, pusten som blir raskere, uroen som brer seg..

Kanskje er det dette jeg skal forklare klassen med første års bachelor-studenter? At nervøsiteten er noe som er helt normalt, men at den for enkelte kanskje er noe ut av proporsjoner? At det kanskje har med evolusjonen å gjøre? Ja, det er det! Det har med artenes overlevelse å gjøre. At det er noe som ligger i oss, medfødt. At det er en medfødt grunn til å føle engstelse, kanskje?

Velocisnack og ubehaget ved å være andres lunsj

Jeg kunne startet timen med å vise studentene en tegning av en fryktinngytende dinosaur jeg så i tidsskriftet the Economist for noen år siden.

Artikkelen handlet om noen dinosaur-forskere eller paleontologer som hadde funnet rester etter en dinosaur med lange klør. Forskerne spekulerte i at klørne ikke først og fremst ble brukt til å pirke seg i nesen med, men kanskje også til å pirke en og annen av våre små søte hårete pattedyrforfedre ut av små sprekker og kriker og kroker. Jeg fikk noen fryktelige bilder i hodet; kanskje pirket de ut noe hårete og søtt, noe som lignet på Morten Skogmus, som lå og trykket og gjemte seg. På samme måte som dagens dinosaurer, rypene, trykker og gjemmer seg for jegerne nå på høsten 65 millioner år senere.

For nå er det vi menneskene som er jegerne. Den gangen levde våre små, søte, hårete forfedre i en verden der dinosaurene rulet. Kraftige, lynraske, blodtørstige beist, stadig jaktende etter en snacks. Våre forfedre – ikke så mye jeger som de selv ble jaget, konstant i frykt for å bli spist opp eller skadet for livet. Jeg ser for meg dinosaurkloen med en liten hårete lekkerbisken på hver klo.

Men dermed så er det jo nettopp takket være disse mest forskremte av de forskremte av våre forfedre at jeg kan stå her i dag, 65 millioner senere, foran denne døren inn til dette klasserommet. Det er jo nettopp de som klarte å gjemme seg og overlevde de forferdelige rovdyrene, som førte sitt DNA videre til neste generasjon, slik at den igjen arvet noe av den samme forsiktigheten og engstelsen som gjorde det mulig å igjen videreføre sitt DNA til neste generasjon, og så videre helt fram til i dag, her jeg står, og ikke kan annet enn å grue meg .

Fight or flight - om å leve med urtidsinstinkter

Kanskje er det jeg opplever en såkalt «fight or flight response», et uttrykk som ble popularisert av den amerikanske fysiologien Walter Bradford Cannon i 1932 . At jeg – eller rettere sagt vi, som mennesker, som dyrene, har noe å reagere med om vi kommer opp i farlige situasjoner. At vi kan forsvare oss, eller raskt komme oss unna om fare oppstår. Og at den reaksjonsmåten – større pupiller, trangere blodårer, et hjerte som banker litt raskere, hormoner som skjerper sansene og gjør oss litt mindre opptatt av kosing og småprat og mer opptatt av den slangen, eller det rovdyret eller den elgen, som møter oss på stien . Og det er kanskje nettopp i slike situasjoner – når du står rett foran en fare, og du kanskje er ekstra på vakt for et angrep – at alle disse kroppslige reaksjonene slår til. Og du går inn en lang, smal boble av tunnelsyn der alt uvesentlig blekner og viskes bort, og følelsen av her og nå velter opp i deg og gjør deg sylskarp.

De som overlevde og førte sitt DNA videre, var kanskje ikke de største slåsskjempene eller de verste adrenalinfylte tøffingene. De som overlevde den gangen, var sannsynligvis ikke de første til å løpe ned til vannhullet for å skaffe seg mat og drikke. Våre forfedre satt kanskje i buskene bak der, litt forskremt engstelige og kloke av skade fra forrige gang de nesten ble spist opp, eller nesten fikk en klubbe i bakhodet, mens deres dristige artsfrender stormet fram, etter en lang tur gjennom ørkenen eller skogen. For mens de dumdristige kanskje blir overrasket av en luskende krokodille som lurer i vannskorpen, og ender opp som ettermiddagsmat, så ligger våre forskremte, nevrotiske, engstelige og fryktsomme forfedre trygt i ly. Og kanskje våger de seg først fram etter at alle tumultene har roet seg og kysten er klar. De fikk kanskje ikke så mye vann, men nok til at de overlevde, og nok til å fortsette ferden videre.

Moralen den gang var kanskje: bedre føre var, eller brent barn skyr ilden, eller noe i den dur. Og selv om faren for å bli spist opp eller slått ned er mye mindre i dag, så viser ordtakene at problemstillingen fremdeles er aktuell.

Dermed står det krystallklart for meg at det er en riktig god grunn til at vi er nervøse. Eller rettere sagt at det er svært gode evolusjonære grunner til at vi har en disposisjon for å være engstelige. Engstelsen har ført oss dit vi er i dag. Utfordringen for oss moderne mennesker er at de samme kroppslige «fight og flight»-reaksjonene slås på av en kopimaskin som ikke fungerer, eller av en sjef som kommer inn på kontoret ditt og sier « Jeg har dårlige nyheter», reaksjoner som kanskje først og fremst var forbeholdt et liv i villmarken – enten som orangutang i et tre, gomlende på en banan, mens leoparden sniker seg inn på deg mellom trekronene, eller den dagen du, på tur i Nordmarka, står ansikt til ansikt med elgkalven på stien.

Født sånn - men du kan gjøre noe med det

Det forklarer også det konstante dilemmaet en organisme som vår står overfor hver dag, hele døgnet. Evolusjonen har gitt oss en bevissthet som alltid er i hårfin balanse mellom å konsentrere oss om det vi holder på med, og å følge med på farer og andre distraksjoner i omgivelsene rundt oss. For eksempel, akkurat som en bavian oppe i et tre må konsentrere seg om å spise en banan, men samtidig være på vakt etter lyder og lukter som røper leoparden som sniker seg etter den i tretoppene.

I etterpåklokskapens og det hinsidiges klargjørende lys er det sikkert mange opp gjennom historien som skulle ønske at de hadde vært litt mer forsiktige. Og poenget er at engstelsen jo ikke er der for å plage oss i livets jammerdal. Engstelsen og bekymringen har en viktig og svært fornuftig funksjon. Den hjelper oss å overleve. Det lønner seg å være engstelig – i alle fall sett med evolusjonens DNA-øyne. Utfordringen er å leve med engstelsene og bekymringen i en verden uten de helt store fysiske farene, uten leoparder og elgkoller som lurer bak hvert hjørne, men samtidig et samfunn fylt av triggere: hendelser, personer, ting, ord – bilder og lyder som setter i gang «fight or flight»-responsen i deler av den gamle, primitive reptilhjernen fra langt bak i hjernen og langt tilbake i historien.

Så kanskje er det dette jeg ønsker å fortelle studentene mine. At ja, du er født til å være årvåken. Og nei, du trenger ikke å passe på hele tiden. At det finnes måter å gå fra en holdning eller modus der du er på vakt, til en situasjon der du er mer avslappet. Og at dette er teknikker og erfaringer som kan være nyttig å lære seg nå, sånn i det første semesteret av den treårige utdannelsen som ligger foran deg.

Jeg ville i alle fall satt stor pris på om en lærer hadde fortalt meg det den gang jeg var student, tenker jeg idet jeg puster rolig inn, tar tak i dørhåndtaket, bøyer ned og skyver døren åpen og møter de hvite lysstrålene fra vinduene i forelesningssalen.

Litteratur

Rick Hanson og Richard Mendius (2009). Buddha's Brain: The Practical Neuroscience of Happiness, Love, and Wisdom, New Harbinger Publications, Oakland CA, USA. Mange av ideene til denne artikkelen springer ut av boken.