Noen ganger er det lett å la seg imponere. Mari Mette Tollefsrud på Skog og landskap var 2. mars en av fire førsteforfattere i det amerikanske tidsskriftet Science.  I over tre år, og sammen med 23 andre forskere fra 16 forskningsinstitusjoner i 11 land, har hun undersøkt DNA og pollen fra bunnen av innsjøer på Andøya og i Meråker i Nord-Trøndelag, og funnet at trær, som gran og furu, faktisk overlevde istiden for over 20 000 år siden.

Forskning.no har skrevet om det. Det samme har Aftenposten og kanskje mange andre aviser i Norge og i andre land. (Blant annet er det en følgeartikkel i Science som gir en fin innføring i emnet.) Det er veldig moro, og jeg er veldig stolt over å arbeide på samme sted som Mari Mette som er med på slike spennende publikasjoner og nye oppdagelser.

Mari Mette er botaniker og ekspert på granas DNA og dens innvandringsveier til Skandinavia. Hun studerte botanikk og plantefysiologi på Universitetet i Oslo, og tok doktorgraden samme sted, mens hun arbeidet ved Skog og landskap.

Så det er ikke tvil om at vi har med en skikkelig ekspert å gjøre. Men Mari Mette har ikke brukt kreftene sine kun på hard science. Rett før jul i 2011 kom det ut en serie med flotte plakater om Trær i Norge, utgitt av Norsk genressurssenter. (Plakatene er veldig fine - og de er gratis!)

Plakatserien Trær i Norge er en herlig blanding av solid kunnskap om genetisk variasjon og forvaltning av genetiske ressurser og god, gammeldags folkeopplysning - alt sammen pakket inn i delikat design og lekre bilder. Dette har Mari Mette vært med på, i den perioden hun også jobbet for Genressurssenteret.

Poenget mitt er: Selv om man er verdens beste til å analysere gran-DNA, og publiserer i de beste tidsskrifter, så betyr ikke det at man ikke også kan være med og gjøre forskningen tilgjengelig for oss alle. Det kan være skummelt å gi seg i kast med å forenkle, å møte journalister, å bli med på radiosendinger - det vet alle som har sittet med svette håndflater og ventet på å bli intervjuet. Og det er smertefullt å måtte vri hjernen for å finne andre ord for refugier, populasjonsdynamikk og nunatakker.

Men det kan også være veldig moro å få lov til å dele det du er interessert i med mange andre, og å se at han ved siden av deg på toget inn til Oslo sitter og leser kronikken du skrev tidligere i uka.

Det er et kick! Og jeg håper at flere flinke forskere kaster seg ut i det. Det er kanskje som en svømmetur på sommeren - vi gruer oss litt, men angrer sjelden i ettertid på den friske dukkert.