Om atlas over fjerne øyer

En av de vakreste bøkene jeg eier heter «Atlas over fjerne øyer». Hva er det som er så fascinerende med alt som er isolert og langt borte? Øyene ute i havet er ikke bare spennende reisemål, men har betydd mye for hvordan vi forstår evolusjonær utvikling. Det er biologiske øyer flere steder enn du tror.

 

 Foto: Børge Damsgård
Foto: Børge Damsgård

Judith Schalansky er født i Øst-Tyskland og kaller seg selv et atlasbarn – noen som reiser gjennom verden fra sofaen hjemme. Boken «Atlas over fjerne øyer» er en hengivelse til den imaginære reisen med fingeren i kartet. Undertittelen er «Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til». En hyllest til de små, bortgjemte steder. Det er lett å tenke at disse plassene er perifere og uviktige, at historie og utvikling alltid skjer på sentrale arena. Evolusjon og dannelse av nye arter er gode eksempler på at det ikke er tilfelle.

Biologisk øyhopping

Hva er egentlig en øy? Det må være et sted med en fysisk begrensning – en barriere mot resten av verden. I overført betydning finner vi biologiske øyer langt fra havet. En innsjø med stengt innløp og utløp er en øy for en fisk. Et fjell er en øy for noen som dør av varmen ned i dalen. I Asbjørnsens eventyr fra Gudbrandsdalen ble vi som barn fasinert av Askeladden og de gode hjelperne som kunne bevege seg til lands og til vanns – og i lufta med. Det er det få dyr som kan. I dag er mobilitet blitt så selvsagt for oss mennesker at vi kanskje ikke reflekterer over isolasjonens betydning.

På 1800-tallet sto øyhopping sentralt for utviklingen av Darwins evolusjonsteori. Galápagos-øyene er akkurat så langt fra fastlandet i Sør-Amerika at kun noen få individer klarte å komme seg dit. Samtidig er det så langt mellom enkeltøyene på Galápagos at Darwin-finkene kunne utvikle seg ulikt på hver øy. Noen av artene spiser kaktus og en art livnærer seg på blod fra andre fugler. Evolusjonsteorien som Darwin fikk æren for ble først oppdaget da han forsto at fugleartene på fastlandet og på øyene var i slekt, men likevel hadde utviklet seg til ulike arter i forskjellige miljø. Forstår vi artsdannelse, så forstår vi hvordan evolusjonen virker.

"...and were not frightened by stones thrown at them". Fra Darwins dagbok om finkene. Liten fugl med stor betydning. Foto: Børge Damsgård
"...and were not frightened by stones thrown at them". Fra Darwins dagbok om finkene. Liten fugl med stor betydning. Foto: Børge Damsgård

Bli ved din lest?

Artsdannelse er en prosess som ikke stopper opp. Langsom riktignok, og kanskje ikke så målrettet som en skulle tro. Et nøkkelord her er spredning. Om alle skomakere «blir ved sin lest» så blir det ingen endring. Dyrene framstilles i lærebøkene som rasjonelle og feifrie. Trekkfuglene flyr vel ikke omveier når de skal fra sør til nord? Sannheten er nok at dyr gjør «feil» hele tiden, de drar i helt andre retninger enn de skal. Vi lærer at laksene finner tilbake til elven de er født. Mange gjør det, men mange svømmer opp i helt andre elver. Fiskeforskerne kaller det feilvandring, og noen kaller det genetisk forurensning. I tillegg ser vi en langsom endring av geografisk utbredelse til arter. Klima endrer seg, det er lite mat eller hard konkurranse. Nå kan vi plukke blåskjell og fiske makrell langs kysten av Svalbard. De fleste av disse migrasjonene blir ikke oppdaget – da er dyrene alt døde fordi de ikke var tilpasset. Men, noen ganger, når det er ledige plasser på «øde øyer», så tilpasser artene seg til det nye miljøet og utvikles videre. Finkene på Galápagos-øyene er ikke i seg selv så spesielle. Darwin la knapt merke til dem den korte tiden han besøkte øyene. Det er først når vi sammenholder artene i lys av isolasjonen at evolusjonens vakre mønster trer fram.

Sten på sten med artsbygging

Hva er egentlig en art? Den svenske naturforskeren Carl von Linné gav på 1700-tallet navn til planter og dyr basert på hvordan de så ut. Opplysningstidens europeere hadde et behov for å klassifisere og sette navn på naturens innbyggere. Oppdagelsesreisende brakte kasser av spennende «nye» og ubeskrevne arter tilbake til museer og samlinger. Først 100 år etterpå seilte Darwin over mot Galápagos. Likhet i utseende var ikke lenger tilstrekkelig for å forstå variasjon – artene måtte ha et felles opphav – et evolusjonært slektskap. Kanskje ville ikke Darwin ha tenkt så mye på finkene hadde han ikke fått utilsiktet hjelp fra den britiske forskeren Alfred Russel Wallace. Han skrev på i midten av 1800-tallet et brev til Darwin og fortalte om hvor stor forskjell det var mellom artene på ulike fjerne øyer i Sørøst-Asia.

Enda hundre år senere samlet den tyske biologen Ernst Mayr inn fuglearter på Salomonøyene øst for Papua Ny-Guinea. Det er nesten tusen øyer her, og som på Galápagos ble populasjoner av samme art isolert på ulike øyer. Hvis populasjonene en gang treffes igjen kan noen av dem ikke få fruktbart avkom. Da er de ifølge Mayrs biologiske artsdefinisjon ikke lenger én art, men flere. Artsbegrepet er nå blitt en dynamisk konstruksjon, en samling av individer i konstant utvikling. Et dyr vet vel ikke hvilken art det tilhører, og utseende har bare betydning hvis det hindrer parring mellom individene.

Hva er fellestrekket mellom de som utarbeidet evolusjonsteorien? Det er de biologiske øyene. Både Darwin, Wallace og Mayrs teorier om utvikling er uløselig knyttet til fjerne øyer.

Lonesome George på Charles Darwin Research Station, Santa Cruz, Galápagos – trolig den siste av sin art. Foto: Børge Damsgård
Lonesome George på Charles Darwin Research Station, Santa Cruz, Galápagos – trolig den siste av sin art. Foto: Børge Damsgård

No man is an island

Tenk å være den siste av sin art. Jeg er så heldig å ha møtt en av dem før han ble borte. Lonesome George døde i 2012. Han var den siste gjenlevende av Pinta-skilpaddene på Galápagos-øyene. Trolig var han født i 1910, og hadde overlevd to verdenskriger. I tiår etter tiår har forskere søkt verden rundt etter en make til George. Han forble trolig den siste, og ble et ikon på minkende biologisk mangfold.

Alle arters utvikling har en pris. Strander du alene på en øde øy ender du som Lonesome George. Blir du for spesiell er det til slutt ingen som vil ha deg. Variasjonen det skaper er selve forutsetningen for utvikling. Utfordringen er at «øyene» forsvinner for oss, sivilisasjonens monotoni skaper større likheter. Prisen vi betaler er at mangfoldet blir mindre, fortere og fortere. Diskusjonen om artsbegrepet, evolusjon og mangfold er langt fra avsluttet. Vi trenger fortsatt noen som kan sette pris på de små bortgjemte stedene.

Atlas over fjerne øyer er ikke bare en vakker liten bok. Den er en påminnelse om den lille verden. Vitenskapen i dag er blitt så stor at vi glemmer det som ikke synes på verdenskartet. Da får vi heller ikke med oss øyene – de imaginære, metaforiske eller de virkelige. Kanskje nøkkelen til å forstå oss selv blir litt borte. Som Schalansky skriver i forordet: «Paradiset er en øy. Helvete også». Boken kan varmt anbefales for kart-drømmere og lyriske atlasbarn i alle aldre. Reis ut før øya blir borte.