Han er havfisketurist. Betaler dyrt for lange og kalde timer ute på fjorden. Står sliten og stolt ved siden av en enorm kveite, torsk eller steinbit - et Norgesvennlig bilde som får nye turister til å komme. Hva skjer etterpå, hvor blir fisken av? Visste du at fisketuristene kan ta opp like mye som 350 sjarker? Visste du at kanskje to millioner fiskemåltid går til spille uten å bli spist?

Jeg kan enda se for meg min bestefar i støa på Karlsøya. Han har vært på havet, sløyer torsk i fjæra med en rullings limt fast i munnviken. Henger noe som boknafisk på naustveggen, salter kanskje litt og bærer resten opp til bestemor på kjøkkenet. Det var matauk. Ikke særlig romantisk eller noe han skrøt av, men en nødvendighet. Proteiner, fett, D-vitaminer. Det er lenge siden, men ikke så lenge siden. Avstanden til dagens turisme på havet synes likevel lang. Hvordan kan vi forstå fenomenet fisketurisme? Hvor stort, viktig eller bærekraftig er det egentlig?

Ondt ofte lider den Fiskermand

Maria-Victoria Solstrand har akkurat avsluttet en doktorgrad om fisketurisme ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø. Hun forklarer at vi i Norge ikke har noen samlet oversikt over antallet fiskecamper, båter eller turister. Vi skiller mellom fritidsfiske og turistfiske, som i praksis er utenlandske gjester. Undersøkelsene hennes viser at det er opp mot fire personer per båt, og de fleste er her en uke om gangen. Flertallet er dedikerte fiskere – de kommer hit for å få fangst, ikke først og fremst for midnattsol eller vakker utsikt. Solstrand mener de fleste turistene gjerne vil fiske på en ansvarlig måte. Problemet er ikke hva de gjør, men manglene i den offentlige forvaltningen av turistfisket.

Hva er problemet – ønsker vi ikke utenlandske turister velkommen? Vil vi ikke ha ny næring i fraflyttede fjorder? Er det ikke trålerne som tømmer havet? Er vi bare sure bygdetullinger som vil ha ressursene i fred, på samme måte som multebær og rekved? Jeg tror ikke svaret er ja på noen av disse spørsmålene – jeg tror vi vet for lite om bærekraften i hele næringen. Hvorfor kan ingen fortelle hvor mange de er og hvor mye fisk som tas opp i turistbåtene? Jeg finner noen estimat i ulike rapporter, tall fra Tollvesenet på smugling av fisk, og jeg ser på utregninger i Solstrands doktorgrad. Anslagene spriker, men det er trolig over tusen steder som driver utleie av båter, og kanskje mellom fem og ti tusen småbåter. Vi snakker her om flere hundre tusen fiskere hvert år. Med de forutsetningene som ligger til grunn kan det bli tatt opp mot 20 til 30 tusen tonn fisk per år. Det er like mye som torskekvoten på omkring 350 sjarker under 11 meter. Det er nesten alle sjarkene i Lofoten. Jeg vet at det er store feilmarginer, men poenget er at bildet av en fisketurist som en ubetydelig forbruker av en ressurs slår sprekker. Vi burde ha lært til nå at havet og fiskebestandene ikke er utømmelige.

I media er det et ensidig fokus på smugling hos de få fisketuristene som fyller bilene for salg i utlandet. Alt over 15 kilo fiskefilet er smugling og i 2013 ble det beslaglagt nesten fem tonn fisk. Tollvesenet tror de tar en av 10 smuglere. Kanskje den ulovlige utførselen tilsvarer noen hundre tonn av fisken som tas opp i båten. For meg er smuglingen det minste av mange problemer – denne fisken blir tross alt brukt til mat.

Knips-og-slipp eller bruk-og-kast

Jeg har møtt fiskere som ikke liker fisk. Hva gjør en da for å bevare ressursen og sin egen samvittighet? Når kveita ligger utslitt ved båtsiden er det bare å finne fram kamera. Etterpå slippes fisken løs igjen. For bestanden eller dyret sin egen del? For at den skal bite på og glede en annen turist? Intensjonene med fang-og-slipp-fiske er kanskje gode. Vi vet bare ikke hvor mange av disse fiskene som er så skadet at de dør en langsom død. Uer som tas på dypt vann vil ødelegge svømmeblæra på vei til overflaten, kveita kan sluke kroken slik at munn og svelg skades. Selv om de fleste skulle overleve så er dette for meg en unødvendig lek med levende dyr. Likevel, hvordan kan vi bebreide turistene for å slippe fisken ut igjen – hvilke alternativer har de?

Utfordringen for utenlandske fiskere er at de ikke har bruk for fisken de tar opp. Det tar ikke lang tid å fylle kvoten på 15 kg filet. Litt blir også spist, noe blir sikkert gitt bort. Utlendinger har ikke lov til å fiske for salg. Fotografier av fangstene som bæres i land fra turistbåtene viser en blanding av fisk over og under minstemålet. Hvem vet at minstemålet for kveite er 80 cm? De beste fiskestykkene blir frosset ned for å ta med hjem. Bilder fra fryselager viser også fisk som ingen vil ha. Hvor mye blir kastet? Hvis vi anslår at en del av fangstene settes ut levende, noen tas hjem lovlig og noen hundre tonn smugles, så er betydelige mengder verdifull mat ikke gjort rede for. Uansett hvordan slike beregninger gjøres blir det raskt store tall. Hvis så lite som en tiendedel av fiskefileten går over kaikanten hvert år så prater vi om over to millioner måltider fisk som går til spille. Heller ikke her kan vi legge hele ansvaret på turistene; de har betalt dyrt for å fiske, tar de fisken opp i båten er ikke antallet lovlige alternativer mange. 

Natur til salgs

Bærekraft er ikke bare et slagord. Fisk er en fornybar ressurs – litt svinn hadde i seg selv ikke vært problematisk. Likevel, en storstilt systematisk sløsing av en verdifull matressurs har et aspekt av umoral. Naturbasert reiseliv er i vekst, vi får vise fram naturen som kronjuvelen i den norske identiteten. Beregninger reiselivsnæringen selv har gjort viser at verdien av fisketurisme overskrider verdien av Lofotfiske. Torsk og kveite som opplevelse er altså blitt vel så viktig som matvaren. Så langt er alt bra. Turister har alltid vært velkommen, også i vårt lokale matfat. Utfordringene med fisketurisme inneholder alle fasetter i en debatt om bærekraftig bruk av en matressurs.

Utlendinger som fisker for salg i hjemlandet er direkte konkurrenter til de som livnærer seg av fiskeriene i Norge. Turister fisker på noen bestander som er sårbare. Fiskere som gjerne vil framstå som naturvennlige slipper ut skadet fisk som kan lide en langsom død. De som tar opp fisken i båten får ikke utnyttet den som mat. Ingenting av dette kan betraktes som bærekraftig. Solstrands veileder på doktorgraden, professor Jahn Petter Johnsen, påpeker at næringen ikke nødvendigvis må detaljregulere eller begrenses. Det er ikke smuglingen som burde være hovedfokus, men å lage en bærekraftig og enkel forvaltning som både bestemmer mengden og sørger for at fisken utnyttes på en forsvarlig måte. I Norge vet vi ikke en gang hvor mange som fisker eller hvor mye som går til spille. Ting tyder på at det er mer enn vi tror.

Jeg er glad i å fiske, og ønsker ikke å sverte fiskere eller næringen. Vi skal ikke romantisere den gamle sjarkfiskeren eller bestefar i støa. Det er flott at noen våger å utvikle nye næringsveier ute på kysten. Ingen, hverken næringen, naturen eller samfunnet, vil være tjent med at fisketurismen drukner i sitt eget fiskeslog. Hadde min bestefar fortsatt levd, kunne han vært en eksotisk guide til å finne stedene der de virkelig store fiskene biter på. Den gang dette ikke ble kalt et waypoint, men ei mea.