Om frekke historier fra naturens soverom

Handjern, tauverk og pisk. Høres det ut som spennende og kinky sex? Jeg må bare beklage til Fifty Shades-generasjonen. I forhold til dyrerikets paringsleker er vi mennesker litt kjedelige. Her er noen dyriske nyanser av pirrende paring.

Det er vår i lufta. Mennesker og andre dyr myldrer ut i park og eng, vårkåte og klare for nye eventyr. Kjærlighet er kanskje en menneskelig oppfinnelse, og teknisk sett er selve paringen en måte å blande gener. Dyrene kunne nok ha satset på en slags knopp-skyting, men avkommet vil ha vært sørgelig lik foreldrene. Hvis det bare er snakk om å utveksle gener, hvorfor ikke gi hverandre en liten genpakke? Hvorfor all omvei med slitsom, farlig og avansert paring? Hvorfor er det så mange måter å pare seg på?

«You Really Got a Hold on Me» Smokey Robinson, 1962

Tenk deg følgende: Soverommet er digert, det er stummende mørkt. Du finner ikke partneren din, og finner dere hverandre så er den ene ikke paringsklar. Slik må det føles for mange arter i et endeløst hav. Ikke alle har vært så smart som skreien som har blitt enig om tid og sted; - Vi møtes i januar til torskeorgie utenfor Lofotveggen, vi trommer og danser til vi finner en make!

Kongekrabbe midt i skallskiftet. Den lyse delen er det gamle skallet, mens krabben er rød. Hun er myk, sårbar og klar for paring. Foto: Børge Damsgård
Kongekrabbe midt i skallskiftet. Den lyse delen er det gamle skallet, mens krabben er rød. Hun er myk, sårbar og klar for paring. Foto: Børge Damsgård

For de andre, de som fomler i mørket, må mer drastiske tiltak tas i bruk. Den russiske konge-krabben som invaderer Nord-Norge fra øst har funnet en fengslende metode. Når en hann finner en hunn som snart er klar så griper han tak og bærer henne ansikt mot ansikt som et nygift par. Hennes ubefruktede egg ligger under et hardt skall, og befruktningen kan bare skje etter et skallskifte. Når de er begge klare for akten hjelper han henne av med klærne. Før det nye skallet stivner er hun myk og sårbar. Hun kan bli spist eller befruktet av andre. Etter paringen fortsetter han å bære henne til skallet er så hardt at ingen andre hanner kan blande seg inn. Da først slipper han henne fri og leter etter en ny hunn. Kanskje ikke veldig trofast eller sympatisk maskulin adferd, men et eksempel som både sikrer paring i rett tid og hindrer at andre hanner ødelegger alt sammen.

«I Have Been in You» Frank Zappa, 1979

Det er ikke slik at hannen bestemmer på soverommet. En gruppe breiflabber, eller marulk som noen kaller dem, lever på flere tusen meters dyp. Som yngel svømmer både hunnen og hannen fritt rundt, men allerede i ung alder suger hannen seg fast til hunnfisken. Mens hun vokser seg større forblir han liten, vokser sammen med hennes blodbaner og tar all næring han trenger fra henne. Dverghannen er fortsatt et eget individ med et hjerte som slår, men mange av kroppsfunksjonene tilbakedannes. Hva skal han med øyne og tarm når hun gir han alt? Det er en utfordring at han ikke vet når hun er klar for selve akten. Trolig styrer hennes hormoner ikke bare sin egen befruktingssyklus, men også hans.

Det finnes en parasitt hos sjøpølse som har gått enda lengere enn breiflabben. Forskerne trodde først at denne parasitten var hermafroditt, altså både hun og han, helt til de oppdaget at det hannlige kjønnsorganet inne i hunnen egentlig var et selvstendig individ. Han er bokstavelig talt oppslukt av kjærlighet. Enten vi tolker disse to strategiene som den total mannlig underkastelse eller som en maskulin parasitt, så er det nok ikke så dumt i mørket eller et endeløst hav med langt mellom kjærester.

«Me, Myself and I» Billie Holiday, 1937

Ny soveromscene: Du vil gjerne lage barn med noen, men soveromsdøren er stengt og du er sørgelig alene. Slik må det føles for en bendelorm som i tarmen til et annet dyr. Kommer det en ny orm av motsatt kjønn er problemet løst. Hvis ikke har bendelormene utviklet et smart alternativ. Da befrukter den seg selv. Ormene består av mange ledd, og hvert ledd har både hanlige og hunlige kjønnsorganer. Her er ingen moralske hemninger; et ledd kan pare seg med seg selv, med et annet ledd på samme dyr, eller med et annet dyr. Avkom blir det uansett.

De fleste samfunn har regler som hindrer samliv mellom slektninger, og det med god grunn – vi mennesker er avhengig av å blande genene for å hindre innavl. Andre dyrearter har kanskje ikke samme problemet og kan være hensynsløse med sin slekt. Noen arter av midd, en slektning av edderkoppene, har utviklet dette så langt at hunndyrene allerede er befruktet når de blir født. Hannen blir tidlig kjønnsmoden inne i morens mage, befrukter alle søstrene sine før de blir født, og dør selv før selve fødselen. Slik ruller livet videre, alene eller sammen.

«Hey, That’s No Way to Say Goodbye»

Leonard Cohen, 1967

En siste soveromscene: Du har invitert drømmemannen hjem til deg, men straks du får han til sengs så penetrere han deg hvor som helst på kroppen og bare stikker av. Slik må det føles for en av blodparasittene som herjer i sengetøyet på billige hoteller. Hos disse tegene, en insektgruppe som heter nebbmunner, er det ikke mye forspill og lek. Bare en kjapp paring der han lager et hull i hunnens kropp og befrukter henne. Spermen følger så blodbanene til et lager, der hunnen oppbevarer dem i påvente av et måltid blod for å utvikle eggene sine. En afrikanske art av disse parasitten har dratt metoden enda lengere, og noen ganger penetrerer de andre hanner. Spermcellene svømmer da til kjønnsorganene til den penetrerte hannen, og blir med når han befrukter en ny hunn. Adferdsforskere kaller dette for homoseksuell traumatisk kopulasjon – andre vil kanskje kalle det latskap.

«Hold me, Thrill me, Kiss me, Kill me» U2, 1995

Seksualitet og paring er fascinerende og viktig for alle dyrearter, også for oss mennesker. I det store evighetsbildet hjelper det lite å overleve om en ikke får sendt genene sine videre. Tidligere hadde forskere en tendens til å tolke kjønnsrollene i paringen ut fra et mannlig perspektiv. Det er sant at hannen i mange tilfeller er mest aktive i paringen, men som regel er det hun som bestemmer tid og sted. Det er tross alt hun som må produsere mye av næringen som avkommet trenger, mens sperm bare er genmateriale og en liten billig framdriftsmotor.

Paringen kan sees på som en slags kvalitetstest som varer i kort eller lang tid før genene overleveres. Forspillet gjør at hun eller han har tid til å ombestemme seg. At leken er forskjellig er ikke så dumt, om en tenker på at artene først og fremst bør formere seg med sin egen art. Jo mer komplisert lek, jo vanskeligere er det å ta feil. Jo mer arten er enig om tid, sted og adferd, jo mindre bekymringer for å føre slekta videre. Selv om vi da er enige i at paringsleken er litt nyttig, så er det likevel et spørsmål om hvorfor dyrene ikke bare kan gi hverandre en pent innpakket gen-gave. Svaret er at vi ikke kan forstå evolusjonen bare på artsnivå – vi må ikke glemme individene. Hvis han må slåss om de beste hunnene er det ikke nok å være gavmild – da bør han være stor.  Hvis foreldrene må pleie avkommet er det ikke nok med en liten sæddonor – da bør han ha litt mer å by på. Kongekrabben hindrer at andre hanner slipper til, breiflabbene har et problem med å finne hverandre, og bendelormen risikerer å bli helt alene. Målet er det samme, men individene bør ha helt ulike strategier på naturens soverom.

For oss mennesker har seksualitet blitt noe mer enn å lage barn. Likevel, den grunnleggende adferden er trolig ganske uforandret, handjern eller pisk til tross. Jeg vet ingenting om de 50 grå-nyansene til Christian Grey er god litteratur eller ikke, men biologisk sett er det ikke særlig originalt. Og, for den som måtte lure: Jeg har hverken lest bøkene eller kommer til å se noen av filmene.