Om Wanny og en arktisk arv

Min ungdoms polarhelt ruvet ikke som Nansen eller Amundsen. Hun var bare 157 cm høy. Taxisjåføren fra Tromsø beskrev et Arktis som satte dype spor i en unggutt med utfartstrang. Over 40 år senere sto jeg på trappa til fangsthytten hennes. Wanny Woldstad - hvem skal bære videre din arktiske arv?

 

Boken Første kvinne som fangstmann på Svalbard fra 1956 er blitt slitt i alle hjørnene – lest på nytt og på nytt. Forsidebildet er kolorert og viser en bevæpnet Wanny som ser ned på to døde isbjørner. Den ene drept i en selvskuddkasse, den andre av den siste patronen på noen meters hold. Tenkte jeg som naiv ungdom at en slik kvinne vil jeg også ha? Hva tenkte du selv, Wanny? «Dette var fælt», var det første du sa til partneren din – det var ikke bjørnene du tenkte på da? Var du stolt som ekte «fangstmann»? Var du så nådeløs tøff som du beskriver deg selv? Jeg vil helst tro det.

Fra varm drosje til Maiblomsten

Wanny går rett på sak og skriver ikke om sitt liv før Svalbard. Vi vet litt mer enn det; I 1932 var hun snart førti, tobarnsmor, enke, gift igjen, første kvinnelige drosjeeier i Tromsø. Kanskje ikke uvanlig i dag, men en sterk kvinneskikkelse i mellomkrigstiden. Det sies at hun var den første som installerte varmeapparat i taxien. Ikke så rart at fangstfolk likte seg i varmen. Jeg kan se han for meg, fangstmannen som bredbent og sjarmerende satt midt i baksetet og ba henne med seg nordover til Svalbard. Burde han blitt overrasket da hun sa ja, og i løpet av to-tre dager sto på dekket til skuta Maiblomsten med destinasjon Hyttevika, like nord for Hornsund.

I boka kaller hun seg for «aktivt medlem av en fangstekspedisjon». Hun dro ikke nordover av fattigdom, for skattelistene viser at hun hadde god inntekt og formue. Virkeligheten var trolig basalt enklere; Hun var av den typen mennesker som forelsker seg raskt og er villig til å leve det ut. Nær sagt uten tanke for konsekvenser og normer. Som Marit Anne Hauan, direktør ved Tromsø museum, skrev om 30-tallet: «På Svalbard nådde ikke kirkens lange arm...».

#Svalbardfølelse

Wannys bok handler mest om det første av fem år ved Hornsund. Skrevet i en nøktern og beskrivende stil. Livet består av daglige gjøremål; om alle farene, jakt og dunplukking. Så kommer korte avbrekk i teksten om rengjøring eller pynting inne i hytta. En plass beskriver hun et bilde over køya av en Sonja som stiger ut av bil. Det må ha vært Sonja Henie, og på nettet fant jeg henne i julenummeret av magasinet Sportsmanden fra 1931. Wanny forteller så om Skjærgårdsvalsen de spilte på sveivegrammofonen i vintermørket. Kanskje var det Evert Taube som sang Calle Schewens vals – en tekst som ville passe de to elskerne.

Museumsdirektør Marit Anne Hauan ved Tromsø Museum står i skyteluken der Wanny Woldstad kunne drepe isbjørner på besøk. Foto: Børge Damsgård, UNIS
Museumsdirektør Marit Anne Hauan ved Tromsø Museum står i skyteluken der Wanny Woldstad kunne drepe isbjørner på besøk. Foto: Børge Damsgård, UNIS

Så, mellom det daglige, finner vi kjærligheten til landet. Ikke utbrodert eller særlig ordrikt, men mer antydet. Som noe dypere som kommer etter hvert, noe viktigere enn antall bjørn og kilo innsamlet dun. En bok i dag ville nok hatt mer euforiske naturskildringer, ispedd savn og tanker om alle der hjemme på fastlandet. Wanny skriver at hun savner symaskinen sin, men skriver lite om sine to snart voksne sønner.

Hverken den menneskelige adferd eller naturen i Hyttevika har endret seg mye på 80 år. Det ville være naivt å tro at et ugift kjærestepar på en fangsthytte på 30-tallet var særlig annerledes enn i dag. Selvsagt var det et annet liv, hardt og brutalt. Selvsagt savnet hun sin familie, men skrev i en kontekst midt mellom en maskulin fangstmannstradisjon og et nytt gryende kvinneideal. Sigri Sandberg Meløy plasserte Wanny sammen med en et fåtall andre kvinner under boktittelen Polarheltinner. Helte-begrepet er vanskelig å forstå, men for sin samtid var hun likevel banebrytende på så mange plan.

I dag ville kanskje Wanny tagget et bilde av hytta under Gullichsenfjellet med hashtag #Svalbardfølelse. Alle som har opplevd en stille natt eller tidlig morgen ved en strand her nord forstår hva jeg mener. En leirbålfølelse. Noe større enn en postkortopplevelse. Noe om å være så langt borte og samtidig så nært noe hjemmelig. Noe med mangelen på overdrivelsen av naturskildringen – det som ikke trenger ord. Det var kanskje det som gjorde meg så fasinert av Wanny; det barske fangstlivet som en kvinne gjorde helt uten å miste sin kvinnelighet.

En biolog krysser sine spor

Forskningsskipet Helmer Hansen på Outreach-toktet i juni 2016 måtte ankre opp langt utenfor Hyttevika. Havet lå blikkstille, jeg var med første småbåt inn mot land. Satt foran i båten og sprang opp til hytta med en gang. Jeg sa det ikke til de andre, men ville se plassen slik jeg tror Wanny så den i 1932. Hytta var forbausende lik bildet i boka. Jeg kjente igjen de karakteristiske klippeblokkene på stranden der de dro opp de to hvithvalen. Der var fjellskrenten bak hytta hvor alkekongene enda holdt et øredøvende leven. Jeg husket bildet av lille Wanny på tunet foran en gjeng piperøykende sjøfolk i skitne arbeidsklær. På samme plass stoppet jeg opp, uten pipe og godt kledd i 4-lags Gore-tex. Jeg var merkelig berørt av å komme til noe jeg kjente igjen. Det var #Svalbardfølelse – å sanse et spor av noen som har gått der før oss.

#Svalbardfølelse i Hyttevika over 80 år etter Wanny Woldstad kom dit første gang. Foto: Børge Damsgård, UNIS
#Svalbardfølelse i Hyttevika over 80 år etter Wanny Woldstad kom dit første gang. Foto: Børge Damsgård, UNIS

De drages tilbake

Svalbard i dag er ikke Svalbard på Wannys tid. Fangst er erstattet med industriell kulldrift. Gruvene er så erstattet med turisme og forskning. De gamle fangsthyttene er blitt kulturminner som restaureres med nennsom hand. Vel og bra, men det er en ting som ikke kan restaureres, men må bæres videre fra generasjon til generasjon. Den arktiske arv er like mye et verdisyn, en måte å se verden og naturen på. Når vi på Svalbard tar vare på hverandre, når vi forteller historier om de som var, når vi bruker av alt det som naturen gir. Da står vi på skuldrene til Wanny og de andre. Slik gjør vi det hos oss er selve kulturarven, det er ikke noe som kommer av seg selv. Det er kjernen i #Svalbardfølelse, slik Wanny selv avslutter sin bok: «De som har levd der oppe og forstår landet, føler en uforklarlig lengsel i sjelen, de drages tilbake». Treffer dere på en lykkejeger som ber dere bli med nordover, så er dere nå advart.