Har du hørt om kong Arthur og hans riddere av det runde bord? Da er du del av et kulturelt fellesskap som omfatter minst ni århundre og nesten hele verden. Legendene om den britiske kongen og hans tapre riddere ble skrevet ned i middelalderen, og ble raskt populære. Historiene ble spredt, oversatt og gjenfortalt i hele Europa – også i Norge og Island.

Og det sluttet ikke der.  Denne uka samlet middelalderforskere fra hele verden seg i Oslo for å snakke om Arthurlitteraturen. Konferansen «Arthur of the North» ble arrangert på Universitetet i Oslo av den nye nordiske grenen av the International Arthurian Society.

Arthuriana

Historier om riddere som drar ut på farefulle ferd for å slåss med fiender eller befri jomfruer høres ut som grei underholdning. Men er det noe å forske på? Svaret er et rungende ja. “Arthuriana”, fagbetegnelsen for litteraturen som kretser seg rundt Arthur og hoffet hans, er et omfattende og internasjonalt forskningsfelt innenfor studiene av eldre litteratur. Konferansen i Oslo ble gjestet av ledende forskere fra bl. a. USA, Storbritannia, Wales, Island, Sveits, Sverige og Nederland, som alle jobber med Arthurtradisjonen.

Grunnen til at folk over hele verden er interessert i Arthur, er at tradisjonen er så omfattende, mangfoldig og ikke minst internasjonal. Arthurlitteraturen oppsto i en svært dynamisk periode i europeisk historie, der forfattere og fortellere reiste rundt og ble inspirert av trender i utlandet. I det 12. og 13. århundre utviklet den såkalte høviske litteraturen seg, en sjanger som omhandlet ridderkulturen ved kongelige hoff.

Ridderlitteraturen var både underholdende og full av kunnskap: gjennom fortellingene lærte publikum om fremmede steder og skikker, om maktsforholdene mellom kongen og adelsmenn, og ikke minst om hvordan man skulle oppføre seg. Fortellingene om Arthur og hans riddere som Lancelot, Parceval og Yvain ble kopiert, spredt og oversatt i mange land, deriblant Island og Norge.

Oversettelse – et bredt begrep

Skjønt, begrepet «oversettelse» er litt for trangt til å beskrive hva som egentlig skjedde. I middelalderen ble litteratur skrevet og kopiert for hånd, og hver manuskript er unik. Når man oversatte en tekst til et annet språk var det ikke uvanlig eller feil å endre litt (eller mye) på teksten for å tilpasse den til sitt tiltenkte publikum. Oversetteren kunne legge til eller fjerne episoder, forklare vanskelige begreper, eller til og med endre formen: å skrive en prosaversjon av et dikt, eller omvendt.

Nettopp dette skjedde med fortellingene rundt Arthur. Det førte til situasjonen at vi over hele Europa finner versjoner av de samme historiene, med de samme hovedpersonene og – som oftest – samme plot. Likevel er ingen av dem helt like. «Translatio» er et begrep som brukes av litteraturforskere for å snakke om oversettelse og videreføring av tekster, og var ett av temaene for Arthurkonferansen. Gjennom å undersøke hva oversetterne har gjort håper man å kunne finne ut mer om den kulturelle konteksten rundt.

Parceval og gralen

Ett godt kjent eksempel fra Arthurlitteraturen er fortellingen om ridderen Parceval. I ca 1180 skrev franskmannen Chrétien de Troyes en versroman som han kalte Le conte du Graal. Fortellingens hovedpersonen er en yngling som vokser opp langt fra kongens hoff. Moren hans vil ikke at sønnen skal bli ridder. Parceval drar likevel til kong Arthurs hoff, og møter mange utfordringer og oppdrag på sin vei, blant annet relatert til den mystiske gralen. Typisk for sjangeren er historien både underholdende og full av nyttig kunnskap.

På konferansen tok flere forskere utgangspunkt i historien om Parceval for å vise hvordan situasjoner, steder og fenomener kunne bli beskrevet forskjellig i ulike tradisjoner. Ideer om for eksempel hvordan man skulle uttrykke følelser, hvordan den ideelle ridderen ble til og religiøse forhold kunne variere avhengig av tid og sted.

I Norge ble Chrétiens versroman oversatt, eller kanskje rettere sagt kokt ned til en prosatekst: Parcevals saga. Postdoktor Susanne Marti har i en doktoravhandling vist at oversetteren utelater en hel del (for eksempel stedsnavn og gjentakelser) og legger til enkelte ting. Sannsynligvis gjorde han dette for å gjøre teksten mer relevant for et nordisk publikum. For eksempel kunne han oversette et metaforisk uttrykk, som bare «innsidere» som hadde vært i kontakt med det franske adelige miljøet ville kjenne til, med et mer nøytralt og beskrivende alternativ.

Litteratur uten grenser

Det er fascinerende å tenke på at fortellinger og «bestselgere» kunne spre seg over hele Europa i middelalderen, uten hjelp av forleggere, trykkepress eller internett. Litteraturen tok ingen hensyn til landegrenser. Historiene reiste rundt og ble oversatt, gjendiktet og tilpasset de lokale forholdene. I forskningen er det vanlig å snakke om flere Arthurer – hvor «Arthur of the North» kanskje lå nærmere et nordisk ideal for kongemakten.

Når historiene fløt så fritt over grensene og endret seg tilsvarende, er det klart man går glipp av mange innsikter om man bare ser på tekstene fra et nasjonalt, eller regionalt, perspektiv. Likevel har nettopp dette ofte blitt gjort. Litteraturhistorier blir gjerne skrevet basert på landegrenser eller språk. Særlig i det 19. og 20. århundre har nasjonalromantiske tendenser vært dominerende over det større overblikket.

I Norge og Island førte dette til at oversatt litteratur per definisjon ble sett på som mindre interessant enn tekster som opprinnelig ble skrevet på norrønt. De legendariske riddersagaene, som gjerne inneholder magiske objekter, overnaturlige vesener og andre fantastiske elementer, ble dessuten av mange oppfattet som useriøse og dårlige tekster. De siste årene ser man en oppsving i interessen for oversatt og hjemlig ridderlitteratur. Ved Universitetet i Oslo har det de siste årene vært flere forskningsprosjekter og doktorgradsavhandlinger som har sett på denne delen av norrøn litteraturhistorie.

Ikke en utpost

En konferanse som dette viser at internasjonal samarbeid kan gi svært spennende resultater og nye innsikter. Selv om mange av innleggene handlet om forskjeller mellom ulike versjoner, er utgangspunktet nettopp likhet: Arthurmotivet forener tekstene. Vi kan lære mye om middelalderens mennesker og samfunn gjennom å studere litteraturen. Vi kan lese om deres ideer og tradisjoner, hvordan de samarbeidet og forholdt seg til fremmede kulturer, om hvordan de tenkte på seg selv, på sine nærmeste og på Gud, og om hvordan de da som nå strevde for å leve det gode liv. Og mens nesten alt har endret seg siden den gang, er det ofte påfallende lett å kjenne seg igjen.

På det 12. og 13. århundre var ikke Norge og Island utposter i Europa. Gjennom reiser, møter og overføring av kunnskap og fortellinger var Norden forbundet med en kultur i konstant utvikling. Med initiativer som «Arthur of the North» viser norske forskere at de også i dag utgjør del av et internasjonalt fellesskap.