Jeg hører ikke så ofte på rap. Men når jeg en sjelden gang iblant gjør det, hender det jeg blir overrasket. For eksempel da jeg hørte på Don Martins låt “Æresdrap”, som er å finne på hans nye plate “En Gang En Romsåsgutt, Alltid En Romsåsgutt”. I denne låta kommer disse linjene forbi:

Kall det musikk fra en mordscene / Hvor denne vordende morder er Don, menneh / Dere stiller dere laglig til for hogg ass […]

Noe som kanskje ikke alle vet - og som man i grunn heller ikke forventer i en raptekst - er at uttrykket i den siste setningen er 800 år gammel. I Fóstbrǿdra saga (“Fosterbrødrenes saga”) fortelles det at en viss Torgeir Håvardsson rir forbi en gjeter som står bøyd, og hugger hodet av ham. Når folk senere spør hvorfor, sier Torgeir, som den moroklumpen han er, at offeret “sto så laglig til for hogg”.

800 år senere er uttrykket såpass innarbeidet i det norske språket at man ikke trenger å kjenne til historien for å bruke det. Men det gjør Don Martin. På nettstedet rapgenius.com har rapperen selv lagt inn en fotnote til teksten for å forklare. At han bruker et uttrykk fra sagatida i en låt som heter «Æresdrap» sier også sitt. For meg var dette en kul påminnelse om at den norrøne litteraturen lever videre den dag i dag, i nye og ukjente former.

Fra æresdrap til utgivelsesglede

Men la meg ta et lite steg tilbake. Dette innlegget skulle nemlig egentlig handle om noe annet: Den nyeste utgivelsen av alle islendingesagaer på norsk, svensk og dansk. Midt i tjukkeste agurktida skrev både Klassekampen og Dagsavisen om dette prosjektet, som etter mange års arbeid nærmer seg ferdig. 40 sagaer og 48 tåtter (korte fortellinger) blir oversatt til de tre skandinaviske språk og utgitt i fem bind - det alene kan få norrønfilologer (eller i hvert fall denne norrønfilologen) til å danse litt i stua. I Norge ledes prosjektet dessuten av min gamle veileder, professor Jon Gunnar Jørgensen ved Universitetet i Oslo, noe som gjør avisoppslagene ekstra hyggelig. 

Den opprinnelige planen var enkelt og greit å dele denne gladsaken på bloggen, men så kom det noen ting imellom, og innlegget ble liggende. I mellomtida begynte jeg å lure på om jeg kanskje burde forklare litt mer hvorfor en ny utgivelse kan føre til glede og kanskje til og med dans. For hvorfor trenger vi egentlig en ny sagaoversettelse? De har da vært oversatt og utgitt før, ofte opp til flere ganger? Eller enda kortere sagt:

Hva er poenget med nye utgaver av gamle tekster?

Selve grunnlaget for faget norrøn filologi er et ønske om å bruke, tolke og formidle den eldste litteraturen. Utgivelsesarbeid er fremdeles en svært viktig del (og ifølge mange filologer selve kjernen) av faget. Gjennom å transkribere og utgi tekster gjør filologer dem først og fremst tilgjengelig for flere. Dette gjør også videre forskning mulig. Middelalderlitteraturen er overlevert i skjøre manuskripter som oppbevares bak lås og slå i biblioteker og arkiver. De er i praksis utilgjengelig for de fleste.

Hadde jeg for eksempel måttet skrive masteroppgaven min om islendingesagaer basert på det opprinnelige materialet, så hadde jeg vært nødt til å reise til ulike biblioteker i flere land og søkt om lov til å se manuskriptene. Enkelte manuskripter er i såpass dårlig forfatning at de ikke bør utsettes for lys eller berøring. Andre har møtt en enda verre skjebne: vi vet om flere bøker som har brent opp eller blitt borte, og som vi bare kjenner til gjennom avskrifter – eller utgaver avant la lettre. Det å utgi norrøne verk er altså også en måte å ta vare på dem, og å sikre dem for fremtiden.

Åpne opp kulturarven

Men det er selvfølgelig ikke bare forskere som har interesse av å lese den eldste nordiske litteraturen. Tvert imot, den er en viktig del av kulturarven, og forteller om norsk historie. Hvis du ser etter, ser du at det myldrer av direkte og indirekte referanser til norrøn litteratur i det norske samfunnet. Referanser til sagafortellinger og myter dukker opp i alt fra skjønnlitterære verk, historiske taler, debatter om norsk kultur og identitet, politiske manifester, til firmalogoer og kallenavn på militære operasjoner. Utgaver sørger for at den norrøne litteraturen ikke bare blir til et museumsobjekt eller en hobby for spesielt interesserte. Det er også her oversettelser og nyutgivelser kommer inn i bildet.

Ved hver utgivelse av en tekst er spørsmålet hvem som skal lese utgaven, og hva de skal bruke den til. Det er en stor forskjell mellom en utgave som kan brukes til f. eks. avansert språkforskning, og en som retter seg mot lesere som vil lese en god historie. Den første vil legge seg så tett som mulig på originalen, med resultater som kan være uleselige for uinnvidde. I den andre typen utgave vil det derimot være viktig at språket flyter og er forståelig for dagens lesere. Den nye sagautgivelsen er et eksempel på det siste.

Språket er i konstant endring, og for en skoleelev vil en utgivelse fra 1930 på konservativt nynorsk kanskje oppleves nesten like utilgjengelig som originalteksten. Med i sagaprosjektet er også mange skjønnlitterære forfattere, blant annet Roy Jacobsen (bokmål) og Edvard Hoem (nynorsk), som har som mål å sørge for at språket ikke bare blir korrekt, men også levende og tilgjengelig. 

Gamle sagaer om igjen

Islendingesagaene og tåttene inneholder mange spennende, morsomme og overraskende historier. Mange av disse har ikke blitt oversatt til moderne norsk før, eller for veldig lenge siden. Den norske ambassadøren på Island har tatt til orde for at utgaven må inn i innkjøpsordningen, og vi får bare håpe at han får gjennomslag.

En oppdatert utgave kan gjøre disse tekstene tilgjengelig for nye lesere, ikke minst gjennom skolen. Uten å anta for mye vil jeg tro at Don Martin ikke ble kjent med sagalitteraturen gjennom å lese originaltekster. Det gjorde ikke jeg heller. De aller fleste av oss blir kjent med sagaene i en moderne språkdrakt. Hvis du har fått fat i en god oversettelse vil du kjapt legge merke til at noen av disse 800 år gamle tekster leser som en hardkokt kriminalroman. Du vil kanskje også bli overrasket av hvor mye de gamle islendingene ligner oss. Historiene er bygget opp rundt tematikk som maktkamper, sjalusi, kjærlighet og hevn – temaer som er like aktuelle den dag i dag. 

Så kan kulturarven igjen føres videre, både direkte og indirekte, gjennom referanser i for eksempel en raplåt. Hvordan norrøn (saga)litteratur blir mottatt, tolket og brukt av folk gjennom historien er tema for fagretningen som kalles resepsjonsforskning. Det vil jeg skrive mer om ved en annen anledning. I mellomtida kan vi begynne å glede oss til våren, og fem bind med gamle sagaer i ny drakt.