Denne tirsdag inviterer studenttidsskriftene Argument og Filologen til en samtale om humaniorastudenters funksjon i samfunnet. Paneldeltakerne er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og forfatter Christian Refsum, filosof og daglig leder for Activa Humanistisk Akademi Anne Rose Røsbak Feragen, og ikke minst forskning.nos egen Nina Kristiansen. De skal snakke om et tema som har opptatt meg veldig de siste årene: Hva kan humanistene bidra med i samfunnet? 

Kan man bruke det til noe?

La oss bare ta tyren ved hornene: Humanister har et rykte på seg å være lite matnyttige. I humanioradebatten som har gått i flere medier det siste året har både studenter, forskere og fagmiljøer blitt kritisert fra flere hold, både innenfor og utenfor akademia. Ett magisk ord går igjen i kritikken: Samfunnsnytte - eller mangel på sådan.

Men hva betyr det egentlig å ha nytte i et samfunn, og hvordan kan man måle det? Etikkprofessor Martha Nussbaum slo i 2010 alarm om nedprioriteringen av humanistiske fag og verdier i utdanningssystemet i særlig USA. I boka “Not for profit” argumenterer Nussbaum for at et samfunn som kun er opptatt av umiddelbar nytte som kan måles i penger og tall, mister verdier som er nødvendige for å opprettholde fred og demokrati. Humaniora trengs for å lære oss å tenke selv og ikke ukritisk følge beskjeder, og for å se og forstå hverandre. Her til lands har for eksempel Toril Moi skrevet en glødende forsvarstale for humaniora som samfunnets selvrefleksjon og hukommelse. 

Men hvordan måler man refleksjon? Hvilket redskap bruker man for å veie verdien av det å kjenne sin historie?

De usynlige

Det er gode grunner for å argumentere for at humanistisk kunnskap aldri har vært så viktig som det er nå. I en verden i stadig endring, hvor stadig mer informasjon er tilgjengelig rundt oss hele tida og media, teknologi og infrastruktur utvikles i et forrykende tempo, trenger man mer enn noensinne det kritiske blikket, de kritiske spørsmålene, det store bildet.

Så hvorfor hører vi ikke mer fra humanistene? Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås har i flere kronikker etterlyst en mer aktiv og samfunnsrettet holdning fra humaniora. Bildet Åmås tegner er av et lukket og låst elfenbenstårn med dype vollgraver rundt. Inne sitter akademikerne og tviholder på de gamle bøkene sine, mens de lukker ørene sine for markedskreftenes brøl. 

“Nytte” er et skremmende ord for humanistene, skriver Åmås. Det tolkes i verste mening, som noe som tar knekken på den frie forskningen. Denne bekymringen - som riktignok ikke er grunnløs, som en fersk Morgenbladet-artikkel om kommersialisering av forskning viser - fører til en defensiv og konservativ holdning. 

Lite selvskryt

I fjor prøvde Nina Kristiansen å lage et oversikt over de største bragdene i humanistisk forskning, slik som man ofte ser i andre disipliner. Det øyensynlig enkle oppdraget viste seg å være en vrien jobb. Det var vanskelig å i det hele tatt finne ut hva folk forsket på, langt verre å få fagmiljøene til å skryte av seg selv. Innlegget bekrefter bildet av et noe introvert og gammeldags fagfelt. Hvis ikke forskerne og instituttledere selv kan si hvorfor det de driver med er viktig, hvem ellers?

Poenget her er ikke at alle må delta i en kultur hvor den som roper høyest får mest penger, og hvor all forskning skal være sexy, underholdende og mulig å formidle på 160 tegn. Som mange har påpekt, har mye av grunnforskningen ingen direkte samfunnsnytte - og slik skal det også være. 

Poenget handler om at vi må bli flinkere til å vise hva slags kunnskap og kompetanse humanistiske studier og humanistisk forskning gir, og hvorfor vi trenger dette.

Samfunnsbevisst? Javisst

Det er mange som ser på et studievalg innenfor humaniora som et i beste fall naivt og idealistisk, i verste fall egoistisk valg. Det koster å utdanne folk, så det bør være et minstekrav å gi noe tilbake til samfunnet etter endte studier. Teknastudentene har tatt til orde for at Norge trenger flere ingeniører, ikke litteraturvitere. 

“Å utdanne seg til arbeidsledighet” er en frase mange humaniorastudenter har fått høre fra bekymrede eller rett ut skeptiske familiemedlemmer og venner. Men ideen om studenten som går uforberedt ut i verden og ender i rennesteinen eller på NAV med mastergraden sin, er noe overdrevet, viste vi i en artikkel i Argument #2 2013. Det er svært lav arbeidsledighet blant akademikere i Norge, og humanister ser ikke ut til å skille seg ut nevneverdig. Derimot ser Karrieresenteret at både studenter og arbeidsgivere vet for lite om kompetansen til humanister.

Spørsmålet er om jobbmarkedet alene bør legges til grunnlag for å kalle hele fagfelt for irrelevante. Jovisst er det rift om ingeniører, og få stillingsannonser som spør etter en utdannet idéhistoriker. Men betyr dette at alle dermed bør velge ingeniørstudier? Er det ikke heller slikt at et samfunn alltid vil ha behov for flere typer kompetanse, flere innfallsvinkler, flere perspektiver, til enhver tid?

Ubehagelige spørsmål

To ting går igjen. 1. Humanistene er ikke så flinke til å selv peke til og forklare hvorfor man trenger dem. 2. “Samfunnsnytte” er et ord som fungerer som en rød klut i debatten. 

Men hvem er det egentlig som definerer “samfunnsnytte”? Er det sikkert at det eneste nyttige er det som kan måles i kroner og øre? Spør man høyresiden i norsk politikk, så kan det fort virke slik. Kommersialisering av forskning er et farlig skritt i retning av et samfunn hvor tallene og profitten råder i alle sammenhenger, som Nussbaum varsler om. Et samfunn hvor refleksjon, ettertanke og diskusjon trumfes av kortsiktig nyttetenkning. 

Det er nettopp humanistene som kan, og bør, bremse en slik utvikling. Det er vi som kan stille de litt ubehagelige spørsmålene, som spør hva vi driver med, som ser hvor vi er på vei hen, som tolker og forstår og ser oss selv som mennesker i et hav av teknologi og informasjon. 

Vi må snakke om humaniora

Som jeg skrev i en lederartikkel i Argument #2: Vi trenger ikke færre humanister, men vi trenger humanister med selvtillit og forståelse for sin oppgave i samfunnet. Derfor er vi nødt til å stille spørsmålene om vår rolle og bidrag i samfunnet, og besvare dem med gode argumenter og friske blikk - ordet er vårt.

Det er med dette i bakhodet at tidsskriftene Filologen og Argument har invitert prominente og løsningsorienterte humanister til å snakke om dette temaet. Alle interesserte er hjertelig velkommen til å bivåne humaniorasamtalen på tirsdag 7. mai, kl. 19:00 i kjelleren på Sophus Bugges hus (HF-biblioteket) på Blindern. Det vil bli åpnet for spørsmål fra salen.