Alle som studerer kjenner igjen spørsmålet: «…men hva er det du egentlig gjør?» Jeg er sikkert ikke den eneste som på et visst tidspunkt bare ga opp å svare. Om det var meg eller dem det var noe galt med visste jeg ikke, men en ting var klart: folk var ikke særlig interessert i mine stotrende forklaringer om litteraturteori og manuskripter. «Nei, det er ikke så farlig,» kunne jeg høre meg selv si, gjerne med en selvironisk liten latter, «det er veldig, veldig smalt altså».

Deilig er bobla

Noe så dumt! Hvis ikke du selv kan forklare hvorfor det du studerer eller forsker på er spennende, viktig og brennaktuelt, hvem ellers skal gjøre det? Man velger da ikke studier fordi man hadde lyst til å vie tre til fem år til ting som overhodet ikke har noen betydning. Snarere tvert imot. Kan hende dette er anekdotisk bevis, men min erfaring er at jo smalere fagfeltet, jo mer folka som velger det brenner for sitt fag.

Fagidiot blir en hedersbetegnelse, vi lever og ånder for faget.

Og så snakker vi masse om det – med hverandre. For sannheten er at jo mer man hyller seg inn i den lille bobla der nettopp strukturalisme eller islandske sagaer er det viktigste i hele verden, jo mindre tilgjengelig det synes å bli for andre. Det er kanskje ikke så spennende heller, å gå tilbake til start og forklare alt det som etter tre til fem år har blitt helt elementære ting.

Det store hva og hvorfor

Men selv om du vil er det ikke så lett. På universitet og høyskole står sjeldent formidling på timeplanen – man er heldig hvis man i det hele tatt lærer å skrive. Da en god venn av meg, som studerte informatikk, skulle begynne å skrive sin masteroppgave, fikk han panikk. Han var råflink til å programmere og løse komplekse problemer, men å forklare hvordan han gjorde det var en hel annen sak. I løpet av fire års studier hadde han levert ti sider sammenlagt.

Selv hadde jeg ikke det problemet; i løpet av HF-studiene skrev jeg en hel masse. Jeg lærte å beherske det akademiske språket, å sitere og å analysere andres resultater. Jeg lærte å strukturere oppgaver og lage en argumentasjonsrekke.

Men en ting lærte jeg ikke: å forklare for noen andre enn veiledere og fagfeller hva jeg egentlig holdt på med, og hvorfor.

Studentmedienes rolle

Det er synd å si, men på dagens universitet og høyskole får man ofte ikke mer formidlingstrening enn den man skaper sjøl. Studentmediene er i dag de beste steder for å få trent sin penn. Som redaktør for Argument, Norges største tverrfaglige studenttidsskrift, førsøker jeg å få flest mulig studenter (og unge forskere) til å fortelle hva de holder på med. Ideen er å lære tidlig å øse av sin kunnskap og meninger. De aller fleste studenter skal tross alt ut i verden etter endte studier – og verden rynker på nesa av fagsjargong.

Vi er ikke alene - studentdrevne initiativer som Masterbloggen, Radio Nova-programmet Vitenselskapet og MatNat-emnet «Vitenskapsjournalistikk og forskningsformidling» viser at det er noe større på gang. Det dukker opp stadig flere arenaer for studenter og forskere til å fortelle hva de kan og hvordan man bruker dette.

Ikke alltid sexy

Men hvorfor skal allting populariseres? Burde ikke akademia ha noen skyggefulle kriker og kroker i universitetets ganger, der folk kan få lov til å holde på med de særeste små ting, uten å måtte tenke på hvordan man skal gjøre dem enkle eller (gud forby) sexy? Såklart burde det det. Grunnforskningen handler nettopp om å snakke om veldig, veldig små ting, og noe av poenget er at man skal kunne snakke sammen på et nivå uten å måtte forklare altfor mye.

Samtidig kan tanken om hva som er sært og smalt, og ikke av interesse for «folk flest», utfordres betraktelig.

Smalt eller bredt

Den ordentlig gode formidlingen skiller seg ofte ut ved å ikke henge seg opp i ideer om bredt og smalt, praktisk eller nerdete kunnskap. Og kanskje minst av alt i grenser mellom fag. I neste utgave av Argument (som utkommer 28. februar) skriver museolog Elise Lund om Ove Arbo Høeg (1898-1993),  som var botaniker, filosof og opplysningsmann.

Høeg var en formidlingspionér som mange kan lære av, og hans suksessformel besto blant annet i å trekke linjer mellom forskjellige felt som i hvert fall i nyere historie pleier å være adskilte. Biologen «[…] spilte på lag med vår felles kulturhistorie. I forklaringer på botaniske spørsmål og fenomener integrerte han vår bruk og forståelse av planteliv, og for å gjøre sin faglige kompetanse relevant for lytterne flettet han inn mennesket selv som aktør i naturen.»

Høeg var som vitenskapsmann opptatt av særdeles små og spesialiserte spørsmål, men klarte å løfte blikket og spørre hva denne kunnskapen kunne fortelle oss om verden og oss selv.

Øvelse gjør mester

Neste gang du blir spurt hva du holder på med, eller hvorfor det du lærer på universitetet egentlig er nyttig, løft hodet. Se vedkommende i øyne og forklar hvorfor nettopp faget ditt er en essensiell del av verden vi lever i. Kan du ikke det? Kom igjen. Du har svaret, selv om det kanskje ligger dypt begravet langt bakerst i hodet under et tjukt lag støv, en haug med intrikate formuleringer og en rekke deadlines. Det er grunnen til at du valgte, at du fortsatte og at du fortsatt er der. Kunsten er å finne den frem.

Hvorfor norrøn filologi er en essensiell del av verden vi lever i, spør du? Det lover jeg å blogge om en annen gang.