Rekk opp hånda, dere som aldri har tatt med en lettlest roman om kjærlighet til hytta eller stranda. Kjærlighetshistorier har alltid vært populære blant et stort publikum, men er ofte mindre høyt ansett hos litteraturvitere. Likevel kan forskning på kjærlighetsromaner lære oss mye, for eksempel om ideene, idealene og kunnskapen som fantes blant forfattere og publikum i tidligere tider.

Middelalderens kioskveltere

Ta Flóres saga og Blankiflúr («Sagaen om Flóres og Blankiflúr»), en norrøn tekst som ble skrevet ned rundt år 1300, sannsynligvis i tilknytning til kong Håkon Håkonssons hoff. Da jeg leste denne teksten i forbindelse med et universitetsemne om norsk ridderlitteratur, syntes jeg den virket kjent. Som litteraturstudent i Amsterdam for mange år siden hadde jeg møtt på de samme hovedpersonene i det lange, middelnederlandske diktet Floris ende Blancefloer som ble skrevet i dagens Belgia på 1200-tallet.

Det er lett å tro at dagens utenlandske bestselgere og oversatte boksuksesser er et resultat av et globalisert marked. Men allerede i middelalderen fantes det fortellinger som krysset grenser og ble oversatt og gjendiktet på mange språk – gjerne flere ganger, og over lange perioder. Det gjaldt religiøse tekster, men også romaner. Middelalderens «kioskveltere» var de såkalte høviske eller romaner, som jeg tidligere har skrevet om. Over hele Europa delte et lesende publikum interessen for helter som Arthur, Parsifal og Yvain.

Forbudt kjærlighet

Som så mange «bestselgere» handler Flóres om forbudt kjærlighet. Historien åpner med en hedensk konge som brenner ned en by i et kristent land, og tar med seg en kvinnelig, gravid slave hjem. Hun føder en datter på samme dag som dronningen føder en sønn. Til tross for de store klasseforskjellene tilbringer Flóres og Blankiflúr sin oppvekst sammen, de får samme utdanning og forelsker seg i hverandre allerede som barn.

Men kjærligheten er uønsket, og kongen selger slavedatteren til en utenlandsk hersker for å bli kvitt henne. Flóres reiser ut for å finne sin elskede, som ventende er, men i stedet for å slåss prøver han å nå sitt mål ved hjelp av fagre ord, gaver og høvisk oppførsel. Til gjengjeld får han informasjon og tips av medhjelpere. Den siste delen av historien utspiller seg ved keiserens hoff i Babylon, hvor Flóres til slutt får Blankiflúr tilbake. Akkurat hvordan dette skjer er likevel forskjellig i den norrøne og den flamske versjonen.

Oversettelse?

Et spørsmål som stadig dukker opp i forskningen på middelalderlitteratur er hvordan man definerer «oversettelser». De to versjonene av Flóres som jeg har lest var henholdsvis et langt og svulstig dikt, og en kortfattet og actionfylt prosafortelling. I dag ville man kanskje heller snakket om «adaptasjon» eller gjendiktning enn oversettelse. I middelalderen var det imidlertid mye mer rom for å gjøre tilpasninger i både form, stil og innhold, i en oversettelse.

Moderne oversettelsesteori går ut fra at ingen oversettelser er 100% lik sin kilde, og at alle tilpasninger bevisst eller ubevisst er del av en strategi. Den israelske forskeren Gideon Toury har utarbeidet en modell for å kartlegge oversettelser, der han snakker om kildekultur og målkultur. Momenter som har noe å si for hvordan oversettelsen blir er blant annet om disse kulturene ligner eller er svært forskjellige, om kildekulturen har høy eller lav status, og om publikum har sett lignende tekster før.

I norrøn litteraturforskning ble oversatte tekster tidligere ofte ansett som uinteressante og av lav litterær kvalitet. Mange antok at forskjeller i oversettelser skyldtes at oversetteren misforstod teksten eller rett og slett ikke var særlig flink. Tourys modell kan hjelpe oss å forstå at mange av tilpasningene tvert imot har blitt gjort med vilje, av lure oversettere som tenkte på sitt publikum.

Likheter…

Den norrøne sagaen og det flamske diktet (som er en forholdsvis tro oversettelse av den franske «originalen») forteller stort sett den samme historien. Fortellingen om barnas oppvekst, kjærlighet, Blankiflúrs bortvisning og Flóres' reise for å finne henne fortelles svært lik i begge versjonene.

Enda mer påfallende er at mange små detaljer er like i begge versjoner. Flóres rir på en hest som er rød på den ene siden, og hvit på den andre. Hans manglende skjeggvekst gjør at keiserens tjenere tror han er en jente. Og begge tekster beskriver i detalj en kopp som er gravert med scener fra antikk mytologi. Det er ingen grunn til å anta at de norrøne og flamske versjonene har vært i kontakt, men de må være oversettelser av tekster som var svært like.

…og forskjeller

Det er både iøyenfallende og mer subtile forskjeller mellom de to tekstene. Mens den flamske imiterer form og stil på den franske originalen – skrevet på rim, på et rikt og «blomstrete» språk – er den norrøne sagaen skrevet i prosa. Mange av de poetiske formler og gjentakelser har dermed blitt borte. I tillegg blir scenene i sagaen «kokt ned» til det vesentlige. For eksempel bruker det flamske diktet 141 verslinjer på å beskrive en kunstferdig laget gravstein. Den norske har nok med én setning.

Slutten har noen interessante forskjeller. Begge fortellinger får et lykkelig slutt, der de to elskende unnslipper henrettelse og i stedet får hverandre. Men der Floris i den nederlandske versjonen gråter og ber om tilgivelse, og klarer å røre keiseren og alle dommerne til tårer, er den norrøne helten laget av hardere stoff. Flóres ber om å utkjempe en duell for å redde livene deres, og vinner. Også etterspillet må nevnes: der den nederlandske teksten bare nevner at Floris blir kristen, blir Florés og Blankiflúr rene misjonærer i den norrøne. De reiser rundt i hele Europa for å kristne nye land, og går til slutt inn i hvert sitt kloster. 

Strategiske endringer

Konklusjonene man kan trekke fra en analyse av disse to tekstene har jeg beskrevet mer utførlig i tidsskriftet Vellum (nr 5, 2011). Men kort sagt kan man si at de to versjonene oppsto i en helt forskjellig kontekst, og at oversettelsene kan vise hva som ble lagt vekt på i målkulturen.

Flandern i høymiddelalderen var et urbant senter, der ridder- og hoffkulturen og fransk litteratur var velkjent. Den flamske oversetteren sier i et forord at han har oversatt teksten «for dem som ikke er det franske språk mektig». Dette er interessant, siden hovedspråket hos aristokratiet var nettopp fransk. Det kan dermed tenkes at oversettelsen først og fremst var ment for et annet publikum: rike borgere, handelsmenn og andre som var interessert i og så opp til det aristokratiske miljøet. En slik oversettelse kunne lære dem mye om aristokratiets væremåter, regler og idealer.

I Norge var kongemakten fortsatt i utvikling. Det er kjent at Håkon Håkonsson ønsket å etablere et hoff i europeisk stil, og at oversettelse av litteratur ble tilpasset som et ledd i dette. I Flóres saga ser vi at teksten konsekvent blir tilpasset for å ligne mer på litteratur som allerede var kjent: nemlig sagaene. Lange beskrivelser av objekter og bygninger blir kortet ned til fordel for handling og dialog. Den norrøne Flóres er noe mer frempå enn den flamske, og blir en slags hybrid mellom en modig sagahelt og den følsomme, korrekte høviske typen. Ikke minst er kristendommen, som fremdeles var ung i Norge, mer fremtredende i sagaen.

Identifikasjon og lærdom

Ridderlitteratur var ment både som underholdning og for å lære noe til et publikum. Begge versjonene av Flóres er full av lærdom, men hva som blir vektlagt er avhengig av leseren. Akkurat som man ikke begynner med tiendeklassepensum til en åtteåring, måtte lærdommen tilpasses til lesernes forkunnskaper og forståelsesramme. Ved å utelate lange beskrivelser av ting, kommer vekten i sagaen automatisk til å ligge mer på omgangsformene og handlingene som beskrives. Kanskje fordi oversetteren mente dette var viktigst?

Dessuten kan man tenke seg at den fransk/flamske Floris rett og slett var en for moderne figur til å kunne identifisere seg med for et norrønt publikum. Og som alle som noensinne har lest en kjærlighetsroman vet, handler det mye om kjenne seg litt igjen.