Hvordan har myter og sagaer påvirket ideen om nasjonen Norge? Hvem skrev ned og spredte slike tekster, hva ønsket de å oppnå med det, og hvordan foregikk denne prosessen tidligere - og nå? Som utdannet norrønfilolog med en spesiell interesse for nasjonalisme, identitetsspørsmål og bruken av litteratur i politiske og sosiale prosesser, er dette spørsmål som opptar meg.

Det er jeg ikke alene om. To relativt nye bokutgivelser, Sagasyn (2013) av historiker Torgrim Titlestad og Mytene som skapte Norge (2012) av religionshistoriker Gro Steinsland, tar for seg lignende spørsmål. Begge bøker presenterer kjente og mindre kjente deler av norsk myte- og sagalitteratur, satt inn i en politisk kontekst. Forfatterne er akademiske veteraner i sine fagfelt, men ønsker å gjøre stoffet tilgjengelig for et større publikum. For å kunne lære av historien må man nemlig først og fremst vite nok om den.

Myter og makt

Myter er «overmenneskelige» fortellinger: De handler om guder og naturkrefter, forklarer hvordan vi ble til og hvordan verden henger sammen. Likevel er de, som alle andre fortellinger, skapt av mennesker. Det betyr også at det ligger visse motiver og interesser bak, forklarer Gro Steinsland i Mytene som skapte Norge. Professoren i religionshistorie tar utgangspunkt i myten som produkt av sin tid og kultur. De norrøne mytene slik vi kjenner dem er skrevet ned på middelalderen. De kan dermed fortelle oss noe om samfunnsstrukturer, maktkamper og politisk strid i den perioden.

Steinsland viser hvordan ulike mytiske ideer og fortellinger brukes i overgangen fra det hedenske vikingsamfunnet til en kristen kongemakt. Som en undersøkende journalist med oppdraget «follow the money» følger hun linjene tilbake og spør hvilke interesser og verdier mytene representerte. Underveis øser hun av sin kunnskap om norrøn religion, kristendom og middelalderens idéverden for øvrig.

Kongen og landet

Boka inneholder flere eksempler på at mytiske ideer kan bli brukt som politiske redskaper. I Edda-diktet Skírnismál blir guden Frøy forelsket i en vakker jente. Men hun er av jotunslekt, vill og uberegnelig, og vil slett ikke ha Frøy. Diktet beskriver hvordan guden smisker, frister og til slutt tvinger jenta i kne ved hjelp av trolldom og symbolske gaver. Jotner representerer i den norrøne mytologien «den andre siden»: kaoset, den ville naturen, farlige og gjerne kvinnelige krefter.
I senere historiske tekster finner man samme grunnfortelling. I sagaen om Harald Hårfagre, som prøver å samle Norge til et rike, fortelles det at han faller pladask for en samisk kvinne på Dovrefjellet. Steinsland argumenterer at dette ikke er et romantisk apropos, men en gjennomtenkt parallell til Frøy-myten. Jenta er ikke jotun men same, men hun representerer fortsatt villskapen og naturen. Ved å gifte seg med henne legger kongen så å si «landet under seg». Den gamle mytiske fortellingen brukes her for å styrke og legitimere kongemakta.

Det som ikke ble skrevet

Også Torgrim Titlestad, historieprofessor ved Universitetet i Stavanger, er opptatt av koblingen mellom sagalitteratur og politikk – og ikke bare på middelalderen. Bokas undertittel er «Norges historiske kraftlinjer», og forfatterens uttalte mål er å grave frem kunnskap om vikingtida som har blitt glemt eller gjemt i historiebøkene. Han agerer mot historikere og politikere som han mener forsøker å presse landets omfattende historie inn i en glatt og sammenhengende form, uten rom for det som ikke passer inn.

Boka er utstyrt med fotnoter og referanser, og inneholder en imponerende mengde navn og årstall, som kan virke litt avskrekkende. Likevel er Sagasyn fascinerende lesning også for den uinnvidde. Det er mye takket være Titlestads glødende formidlingsbehov og fengende skrivemåte. Det er litt som om forfatteren står foran deg med lynende øyne og en dirrende pekefinger, og du forstår at du nå må høre godt etter for det han har på hjertet er viktig. 

Verdiløse sagaer

Budskapet i Sagasyn er at man bør lære av historien, men at det er umulig uten bred historisk kunnskap. Historieskrivningen er påvirket av «menneskelige og forskningsmessige fordommer, dogmer, prestisje, maktkamp og akademiske moter eller trender» skriver Titlestad. Det kan høres opplagt ut, men de mange konkrete tilfeller han beskriver gjør at boka likevel kjennes relevant. For eksempel når han forteller om den innflytelsesrike kretsen rundt Fridtjof Nansen og Videnskabs-Selskabet, som hevdet at sagalitteraturen var like verdiløs som historisk kilde som eventyr og sagn. Dette gjorde at mange verdifulle kilder ble forkastet som forskningsobjekt og glemt, hevder Titlestad. Slikt leder til ensretting og forvitring av kunnskap.

Som et «hårreisende» eksempel nevner han Jens Stoltenbergs åpningstale til Stiklestadspillet i 2013, der han omtalte slaget i 1030 som begynnelsen av Norge. Titlestad mener at tidligere steg på veien til å samle landet har blitt nedtonet av historikere og nasjonsbyggere, ofte med politiske heller enn sannhetssøkende motiver.

Nasjonens hukommelse

I en kjent bok fra 1983 har Benedict Anderson beskrevet nasjoner som «forestilte fellesskap» (imagined communities). Nasjoner er grupper som er for store til at alle kjenner hverandre, og henger derfor sammen av historier, verdier og egenskaper som er felles for innbyggerne.

Myter og historieskriving har en viktig rolle i å skape og opprettholde en nasjonal identitet, og blir derfor gjerne dyrket frem av politikere. Bøkene til Steinsland og Titlestad viser hvordan slike prosesser foregår. Begge forfattere er opptatt av fortellingen som konstruksjon og politisk verktøy. De understreker også at slike identitetsskapende fortellinger, i gale hender, kan underbygge og legitimere en undertrykkende herskermakt. Måten nazistene forsøkte å tilegne seg norrøne myter og symboler rundt 2. verdenskrig er vel et av de mest talende eksempler.

Tradisjonen består

Mytenes og sagaenes enorme betydning for historien skinner gjennom i hver setning av disse bøkene. Det kunne vært interessant å se nærmere på hvilken rolle slike fortellinger om Norge spiller i dag. Titlestads bok er et vitne på at siste ordet om Norges historie foreløpig ikke er sagt, og at materialet fortsatt engasjerer stort.

Heller ikke mytene er borte. I stadig mer globalisert verden ser man at folk ofte søker tilbake til sine røtter og hjemlige tradisjoner. For en del år tilbake noterte  Thomas Hylland et påfallende fenomen i norske boligkataloger: etter en periode der eksotisk inspirasjon var «inn», fikk ferdighus plutselig navn etter norrøne guder og folkeeventyr. Det tradisjonelle er aldri langt borte.
Et nærmere blikk viser at Norge i 2014 fremdeles er full av elementer fra myter og sagaer: fra «Viking kro» med skummende ølhorn til etterretningstjenestens logo med Odins ravner Huginn og Muninn. Det kunne vært en interessant tema for en ny studie.

Den andre vikingen
Sagasyn og Mytene som skapte Norge er tidsriktige: vikingen er i vinden for tida, som jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen. De siste årene har det kommet et lass av filmer, TV-serier, dataspill og tegneserier som utspiller seg i vikingtida. Men bildet av hårete, rølpete og voldelige mannfolk som gjerne dukker opp i populærkulturen er, om enn underholdende, nokså ufullstendig og platt. Steinsland og Titlestad gir faglig påfyll og formidler ukjente deler av historien, samtidig som de gir en nødvendig påminnelse om hvorfor historien aldri bør defineres av bare én instans. På denne måten leverer begge forfattere et sterkt bidrag til den kritiske og brede historieformidlingen de etterlyser.

Gro Steinsland, Mytene som skapte Norge. Pax forlag, 2012.
Torgrim Titlestad, Sagasyn, Saga Bok, 2013.
 

(Artikkelen  er tidligere publisert i Argument #1 2014, og er redigert litt til bloggen).