Det kosmopolitiske og det nasjonale – motsetninger?

Kosmopolitisme kommer fra det greske ordet kosmopolitês, som på norsk kan oversettes med verdensborger. I første omgang vil mange tenke at begrepet står i motsetning til det nasjonale. For eksempel setter Den Store Danske det kosmopolitiske direkte i opposisjon til det nasjonale: Det kosmopolitiske er det "som ikke er underlagt nationale begrænsninger el. fordomme".

Den kulturelle forståelsen av kosmopolitisme rundt århundreskiftet 1900 var også i stor grad knyttet til de større internasjonale sentrene og hovedstedene i Europa. Kosmopolitisme var det transnasjonale, ofte forbundet med en sosial elite som følte seg like mye hjemme i Paris, London, Wien som i Berlin. Jeg vil imidlertid vise at det kosmopolitiske og det nasjonale slett ikke trenger å være motsetninger. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at kosmopolitisme var et redskap i det norske nasjonsbyggingsprosjektet, der den norske stat fremmet og finansierte kosmopolitiske praksiser.

Dårlige kår for kosmopolitisme?

I utgangspunktet er det nærliggende å tenke at forholdene for kosmopolitiske perspektiver ikke kunne være særlig gunstige i Norge rundt århundreskiftet 1900. Norge var et lite land i utkanten av Europa der en sterk og tiltakende kulturell og politisk nasjonalisme hadde utviklet seg utover 1800-tallet, en prosess som ble enda tydeligere i årene rett før unionsoppløsningen. Norge hadde i tillegg et svakt aristokrati, og de kulturelle båndene til Danmark var fortsatt sterke: "Danmark er vor Kulturs Metropolitan", skrev Bjørnson i et brev til Ibsen i 1867. Hvis man ser på den interne norske kulturdebatten mot slutten av 1800-tallet, er heller ikke begrepet kosmopolitisme mye brukt. Norsk offentlighet var preget av en sterk nasjonal diskurs, språkstrid og sedelighetsdebatt. Vi har selvfølgelig Peer Gynt som selv hevder han er "en verdensborger av gemytt".

Vi  må imidlertid ikke glemme at denne uttalelsen kommer i det Peer Gynt har flyktet fra Norge og farskapet til den grønnkleddes trollunge, mens han drømmer om verdensherredømme – og at drømmen går i oppfyllelse i Dårekisten i Kairo, en anstalt for sinnslidende.

Kosmopolitiske praksiser

Men hvis man fokuserer på kosmopolitiske praksiser som oversettelse, internasjonal nettverksbygging og kunstnerisk henholdsvis kulturell reisevirksomhet, ser vi at Norge og norske aktører deltok aktivt i det europeisk kulturelle feltet.

Det har for eksempel aldri – verken før eller siden – vært en mer utstrakt reisevirksomhet blant norske forfattere, kunstnere og musikere enn i denne perioden. Alle måtte ut! Ibsen tilbrakte over 27 år i Italia og Tyskland, Jonas Lie tok fast opphold i Paris i 1882, Hamsun valfartet til København og bodde tilsammen fire år i USA, og ‘nasjonalskalden’ Bjørnson hadde bodd mer i utlandet enn hjemme inntil han døde i Paris i 1907.

En av foregangsfigurene til denne reisevirksomheten var Camilla Collett. I 1851 da hennes mann døde, brøt hun opp hjemmet og reiste ut, og hun var mer eller mindre konstant på reisefot rundt i Europa. Som vi også vet var norsk litteratur i denne perioden ikke bare godt kjent i andre europeiske land, men hadde også innflytelse internasjonalt. Og hvor er de mest norske nasjonalromantiske malerier malt? I et studio i Düsseldorf.

Staten bidrar til kosmopolitisme

Hvis vi videre ser på hva som muliggjorde denne reisevirksomheten, tegner det seg et interessant bilde. For mens mange av de europeiske kosmopolitter var bemidlet – gjerne tilhørende aristokratiet, eller levde av mesénmidler – gjaldt dette få av de norske kunstnere og forfattere.

I Norge ble det derimot bygd opp ei statlig stipendordning som er helt unik i sammenlikning med andre land. For de politiske partiene i Norge var enige om én ting: Norge trengte en nasjonal kulturell identitet. Samtidig innså politikerne at norske forfattere hadde et svært begrenset marked og aksepterte at det var statens ansvar å sørge for at flere kunne leve av å skrive.

Stipendene – ikke bare penger

Men det lå forventninger om at de som fikk reisestipend skulle bringe noe tilbake til folket, og at de skulle også være gode ambassadører for Norge. Derfor fikk utdelingen av stipendiene en stor politisk betydning. En sum på 1000 kroner innenfor et helt statsbudsjett kunne sette sinnene i kok og tenne fyr på den politiske debatten – som til syvende og siste dreide seg om spørsmålet om det norske nasjonale prosjektet. Og det nasjonale var tett forbundet med kristendommen og moral, les seksualmoral.

Mest kjent er Kielland-saken fra årene 1884-1887. Som én av de fire store (ved siden av Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Jonas Lie) var det kun Alexander Kielland som ikke hadde fått forfatterstipend. Hans søknad ble imidlertid underkjent, fordi den kristne og konservative fløyen av Venstre stilte spørsmål ved Kiellands moral og kristelige innstilling.

De anså han som farlig for folket. Et annet kjent tilfelle er Knut Hamsun. Han søkte om et reisestipend i 1897, ble innstilt av Norsk forfatterforening, men nektet stipend fordi han hadde publisert ei novelle i et dansk-tysk tidsskrift som var av en slik umoralsk karakter, at Aftenposten ikke engang torde å gi et handlingsreferat i frykt for lesernes reaksjoner.

Ingen skrupler med å stå på statens lønningsliste

Men uansett debatt og moralske føringer: norske forfattere fortsatte å søke om statens reisestipend, og reisefeberen var på topp i tiåret fra 1890 til 1900. Mens kulturkritiske forfattere i for eksempel Finland inntok en uttalt kosmopolitisk holdning i opposisjon mot det nasjonalpatriotiske prosjektet hjemme, hadde de norske forfatterne ingen skrupler med å være på statens lønningsliste. I nasjonens tegn la dermed den norske stat opp til en kulturell praksis man i høyeste grad kan kalle kosmopolitisk.

Enkelte av de som reiste ut var nok mest opptatt av å få inspirasjon til egne verk – med tema Norge –, og var ikke så opptatt av kosmopolitiske kretser. Per Sivle som fikk hele åtte reisestipend, dro for eksempel til de samme trygge stedene i Danmark.

I 1892 fikk han imidlertid stipend for å dra til Hamburg og Berlin. Likefullt ble han værende i Danmark i lang tid før han pliktskyldig tok en ukestur til Berlin og så Hamburg. Onde tunger ville ha det til at Sivle brukte av “statens penger for å se på apene i Hamburg Zoo.”

Sigbjørn Obstfelder – kosmopolitt også i estetisk forstand

Det er imidlertid én forfatter i norsk fin de siècle som i høyeste grad kan kalles kosmopolitt, og det er Sigbjørn Obstfelder. Fra 1891 til hans tidlige død i 1900 reiste han rundt som en moderne nomade fra København (hvor han stort sett bodde) til Paris, Brugge, Berlin, London, Praha og andre europeiske byer.

Obstfelder slet med å få stipend (det første store reisestipendet, statens reisestipend på 1500,- fikk han først to år før sin død), men han gjorde alt for å kunne reise: lånte penger, levde på andre, tok beina fatt. Obstfelder representerer i tillegg en form for estetisk kosmopolitisme.

Hans litterære figurer befinner seg ofte i navnløse større byer, han tematiserer den moderne rotløsheten. Hans drama kan sammenlignes med lyriske drama til symbolister som Hugo von Hofmannsthal og T.S. Eliot.

I skjæringsfeltet mellom det norske og det kosmopolitiske

På mange måter er Obstfelder en personifisering av den klassiske europeiske fin de siècle-typen: en som ser og føler mer enn han produserer, en som tar opp i seg alle strømninger i tiden, en med et kosmopolitisk blikk. Det er særlig den tyskspråklige forfatteren Rainer Maria Rilke som har bidratt til dette bildet av Obstfelder. Rilke, som selv dyrket en transnasjonal identitet, peker på det unike ved Obstfelder.

Han spør seg: “Hvordan skal man tenke om en som med samme kraft og innlevelse var i stand til å se alt: Paris og Chicago og Monte Carlo og London og de ensomme fjell i hjemlandet Norge?" Det er i dette skjæringsfeltet mellom det norske og det kosmopolitiske at skrev Obstfelder noen av de mest søkende tekstene vi har i norsk litteratur. Til tross for at mange har karakterisert Obstfelder som unorsk og en fremmed fugl, var han som forfatter, stipendsøker og stipendmottaker en aktør i den norske nasjonsbyggingsprosessen.

Fortsatt nært forhold mellom staten og kunsten i Norge

I mars i år ble 894 kunstnere tildelt statens kunstnerstipend på tilsammen nærmere 280 millioner kroner, i tillegg har vi innkjøpsordningen og andre kulturpolitiske støtteordninger.

Mens kunst og kultur i andre land i stor grad finansieres av private fond og private mesénmidler, kan vi altså trygt si at Norge fremdeles er i særstilling når det gjelder statlig finansiering av kunst og kultur.

Så når utredningen Kunstens autonomi og kunstens økonomi anbefaler forsterkning av eksisterende tilskuddsordninger og stimuleringstiltak (det vil statlige eller i alle fall offentlige) fordi norske kunstnere faller etter i lønnsutviklingen, følger den en tradisjon som startet i 1824, da de første reisestipendene kom inn på det norske statsbudsjettet.

Referanse

Teksten bygger på artikkelen "Cosmopolitan Figures, Forms and Practices in the Norwegian Fin de Siècle", i: Comparative Critical Studies. Special Issue: Fin-de-Siècle Cosmopolitanism. Ed. by Stefano Evangelista and Richard Hibbitt. Volume 10, Issue 2  (2013), s. 259–28.

Hovedbildet er en digitalisert fotocollage av Mamta B. Herland