(Foto på forsiden: Colourbox)

Dagens næringsliv forteller at på skarve 24 dager i desember ble kortene dratt 143,1 millioner ganger. For mange betyr det røde tall i regnskapet nå i januar. Vi drar kortet impulsivt før jul, opparbeider oss en god slump forbrukslån og så sitter vi og betaler frem til sommeren. Da er vi så leie av dårlig råd og kun regnværsdager så lenge vi kan huske, at vi drar kortet, drar til Syden og betaler på moroa frem til jul og så er runddansen i gang.

Når du har hatt det moro på lånte penger så er det vanlig å innføre innkjøpsstopp og sparetiltak. Jeg har jo hatt det i et halvt år allerede. Da har jeg gått rundt på vindusshopping og lengtet etter allslags innkjøp, alt jeg syntes jeg trenger, og det er jo ikke småtterier heller. Ulempen med innkjøpsstopp er at livet blir så trist og grått, ikke noe moro og bare fokus på sparing, og det aller tristeste er at du ikke skal bruke pengene du sparer, du skal gi de bort til banken.

Da er det lett å gå på en alvorlig sprekk, du trår over dørterskelen og går berserk. Du handler inn alt mulig og når du kommer hjem, gjemmer du alt innerst i skapet, med strategien at du skal lirke frem litt etter litt av innkjøpte sko, bukser, sykler og annet utstyr og late som det er gamle ting du oppdaget helt plutselig. «Ny sykkel» sier kanskje mannen min, «Neida» sier jeg «den har jeg hatt lenge, har bare ikke brukt den».

Det kan gå veldig galt, særlig når regningene kommer. Bydelsdirektøren i Bydel Nordstrand erfarte det i 2004. Regnskapstallene var allerede blodrøde før desember og kredittkortet var dratt for 30 millioner allerede, og det var mildt sagt ubehagelig da regningene fosset inn i løpet av desember. Det ramlet ut sykehjemsplasser og annet rot fra skapene for ytterligere 20 mill. som ingen hadde regnet med. Da er det hardt å være leder.

Selv har jeg gått på en gedigen smell nå i desember. Etter måneder med billigmiddag og vindusshopping kjøpte jeg meg nytt hus. For når du først skal ta av er Bydel Nordstrand et godt forbilde.

Men jeg har lært nå. For jeg husker at det var etter Nordstrand-sprekken at mange offentlige virksomheter fant ut at man måtte finne en strategi for å unngå denne elendigheten. Strategien heter balansert målstyring.

Balansert målstyring har fått mye pepper, men det er kun et ufortjent dårlig rykte.

Med balansert målstyring skal du finne ut om organisasjonen har andre mål enn bare den økonomiske bunnlinjen som alltid er rød likevel. Har du andre mål så ser jo rapportene dine mye finere ut med en gang: masse grønt, en liten rød minus nederst på økonomi, men da er det jo ingen som ser den.

Så da gjelder det å være kreativ – hva kan vi måles på? I vår organisasjon (les: familien) er omdømme et selvsagt valg. Det du gjør da er at du sender et par julekort, gratulerer folk på facebook og noen dager senere ringer du de å spør om de kan bedømme omdømmet ditt, er jeg grei lissom? I løpet av en halvtime har du grønt på det målet.

Et annet mål er service: hvor raskt svarer du på telefon, mail og andre henvendelser? Det er viktig med riktig timing når du skal måle service. Ikke gjør det når kalenderen er full og du henger bakpå. Ta runden når det er stille og du vet du har respondert raskt og effektivt. Og slik fortsetter du med å lage mål, og husk igjen det finnes ikke grenser for kreativitet.

Så når du tar opp skjemaet for balansert målstyring innimellom og ser på alle måltallene så ser du mest grønt og en liten rød men det er jo bare på økonomi. Siden du har vært så flink er det grunn til å feire, og ingen negative tiltak trengs settes inn, så da er det rett på innkjøpsrunden.

Balansert målstyring gjør livet lysere og morsommere – dessverre det blir ingen arv på dere unger!