Jeg har aldri syntes norsk skole var noe særlig å samle på. Inntil nå.

14 år gammel fikk jeg et bevisst forhold til norsk skolevesen. Jeg kom tilbake til norsk ungdomsskole etter ett år på engelsk skole. I England måtte jeg arbeide mye for å følge med. Da jeg kom tilbake var hele skolen et langt gjesp. Jeg husker at de neste årene gikk vi gjennom fotosyntesen 3-4 ganger uten noensinne å få en skikkelig og konsistent fremstilling. Jeg trengte knapt å gjøre lekser (bortsett fra stiler og noen innføringer) på ungdomsskolen eller videregående. Mangelen på gode arbeidsvaner betalte jeg dyrt for da jeg begynte å studere!

Jeg har ikke akkurat fått mer tro på den norske skolen etter stadig nye reformer som tar livet av hverandre og Pisa-resultat på bunnivå. “Ansvar for egen læring” virket meningsløst da min datter på 9 ble utsatt for det: nok en reform som favoriserer barn med ressurssterke foreldre.

Nå har familien min og jeg bodd i Frankrike i snart ett skoleår i en rik forstad til Grenoble der nesten alle familier må kalles ressurssterke. Alle barna våre har gått på vanlig fransk skole, en på forskolen, en i første klasse på barneskolen og en på ungdomsskolen. Den eldste, en lykkelig middelhavsfarer som aldri har gjort mer enn hun trengte, har lært seg å arbeide. Å følge med i matte og naturfag for ikke å snakke om historie, geografi og samfunnsfag før hun kunne språket skikkelig har krevd mye. Men nå snakker hun om muligheten av å søke seg inn på den franske skolen når vi kommer tilbake til Oslo. Hun har fått blod på tann! Hun syntes klassen var ganske normal etter norske forhold selv om den er den værste på hele skolen hennes. Jeg har vært foreldre-representant på klasserådsmøtene der lærerne samles og setter
hovedkarakteren. I april ga de 5 elever beskjed om at hvis de ikke skjerpet seg så vil de dumpe, 4 fikk beskjed om at de ikke får fortsette på skolen. Et par elever går allerede 8. klasse for andre gang. Dumpe? Yrkesskole på ungdomsskolenivå? Det er en side av et elitesystem som gjennomsyrer livet til franskmenn fra de er 3 år gamle.

Det franske skolesystemet har helt tydelige krav til hva barna skal lære. Pensum, innlæringstakt og pedagogikk er sentralstyrt og helt lik på alle franske skoler i verden. Og det er ikke tvil om at franske elever skal serveres mye mer målbar kunnskap enn norske barn. For å utføre oppgaven har den franske skolen dyktige lærere som kan faget sitt. Fra første dag skal alle måles, elevene, lærerne og skolene. Sønnen vår fikk sin første karakterbok 3 år gammel. Lærerne er stresset hvis de ikke klarer å holde tempoet oppe. Jenta vår på 6 brukte måneder på å lære seg navnet på klassekameratene i første klasse fordi læreren tok seg aldri tid til bli-kjent-leker eller andre sosiale aktiviteter; det var kun tid til lesing, skjønnskrift og matte. Lærere, skoleledelse, foreldre og elever er alle stresset. Stresset for ikke å lykkes. Mislykkes du ender du i arbeiderklassen eller lavere middelklasse og der er det økonomisk tøft nå. Gjør du det rimelig bra kan du alltids gå på universitetet. Men lykkes du i skolesystemet og kommer inn på en av “les grands ecoles” som Ecole Polytechnique eller Ecole Normale Superieure så tjener du fra første dag dobbelt så mye i samme jobb som den som kommer fra universitetet. Og alle toppjobbene i stat og industri er forbeholdt deg. Foreldre som vil gi barna en god start i livet flytter til områder med en god forskole og barneskole så podene deres skal ha større sjanse for å komme inn på riktig ungdomsskole og gymnas der de ales opp til å reprodusere kunnskapen på riktig måte.

Det er lett å ikke være stresset i Norge der alle får jobb og alle har fått bedre økonomi i tiår etter tiår. Men det ligger noe mer bak stresset her i Frankrike. Jeg halvsov meg gjennom et foreldremøte på forskolen der læreren prøvde å forklare alle de kryptiske formuleringene i karakterboken til 3-åringene. Plutselig var det noe som vekte meg:
“Skolen er basert på Vygotskis teori om barnets proksimale sone for læring.” “Hva sa du nå?” spurte jeg. Og læreren forklarte at barnet lærer mest dersom det alltid må strekke seg, at interessen holdes oppe av å være på grensen av hva det kan klare. Her ser jeg kilden til unødvendig stress i barndommen til elevene: Barna er i utvikling, det de ikke forstår i dag vil de lære lett om ett år. Hvorfor skal vi da insistere på alltid å prøve å lære dem det de bare såvidt klarer å fatte eller få til? Hva gjør det om barna våre når kunnskapsnivået for å begynne universitetet i en alder av 19 istedet for 18? Hvis de dermed kan slippe stresset, få være barn og lære seg selvstendighet i tillegg?
For jeg ser forskjellen på universitetet også. Frem til de er ferdig med doktorgraden er franskmenn kjempeflinke i matte og kan mye fysikk. Men de er ikke vant til å arbeide selvstendig, til å stille spørsmål, til å finne veien selv. Norske studenter kan ikke så mye, men du så gøy det er å se dem finne ut hva de trenger å gjøre.

Jeg gleder meg til å komme tilbake til Norge hvor barna får være barn. Hvor 4-åringen vår får leke mer enn i noen korte friminutt og hvor 7-åringen vår slipper å være stresset og får leke i en skolegård med annet enn bare asfalt og ett bordtennisbord i stein. Jeg håper 13-åringen vår vil få mer utfordringer på ungdomsskolen enn jeg hadde uten å velge en privatskole. Jeg gleder meg til å oppleve den norske skolen med nye øyne.