Nå har jeg akkurat pakket sammen labutstyret mitt som jeg har brukt på sabbatsåret mitt til eksperimenter på levende amøber. Jeg tror ikke jeg kommer til å prøve meg på å holde liv i forsøksdyr igjen. Dyrking av celler, vokte på livssyklusene deres og lure dem til å gjøre det jeg vil når jeg vil… jeg tror jeg overlater det til andre. Kanskje er det fordi jeg aldri har hatt kjeledyr? Jeg ser at andre klarer det, så det er ikke her grensen for det umulige ligger, bare min personlige grense for tålmod og detaljer.

Nei, det umulige var godt innenfor mitt domene som fysiker: å få litt sukkervann til å holde seg i ro. Det er et fint lite kjøkkeneksperiment som er fint å gjøre med barna. Alt du trenger er et glass, sukker, vann og et egg. Bland ut så mye sukker du kan i et halvt glass med vann. Så legger du egget oppi glasset. Det flyter. Så heller du forsiktig litt vann uten sukker over egget til glasset er fullt. Da har du et egg som ”svever” midt i et glass med vann. Til slutt skal du farge vannet på ene siden av glasset med konditorfarge eller blekk. Gjør det samme med en amøbe som er 1000 ganger mindre enn egget så begynner det å ligne på eksperimentet jeg begynte med i oktober.

”Enkelt”, tenkte jeg og satte i gang med å lage et flott mikrokammer med mikroskopiske vannledninger inn. Første gang jeg prøvde gikk noe fint og andre ting galt, helt normalt! I dag prøvde jeg min femtende løsning på eksperimentet og det gikk galt igjen. Nok en ting jeg hadde tatt for gitt, nok en fysisk effekt jeg hadde neglisjert uten å tenke over det. ¬Læringskurven min var bratt, men nå stanger jeg bare hodet i veggen. Jeg begynner å tvile på resultatene til de andre forskerne som har rapportert om lignende eksperimenter. Jeg vet at det ikke er umulig, men nå kan jeg stille nye spørsmål til hva de egentlig målte for noe.

Grunnforskning innebærer at man ikke alltid lykkes. Hvis man får til alt man prøver så har man ikke vært dristig nok. Jeg har vært heldig å være i et miljø med god finansiering og en kultur for å finne stier ingen har gått før. Det gjør at jeg tør å strekke meg helt til mine egne grenser. Og litt lenger. Men ingen liker negative resultat. Selv lederen for senteret vårt blir gretten når jeg forteller om det jeg ikke fikk til. Men jeg mener det er viktig å tørre å feile. Hvis ikke blir det vi gjør forutsigbart. De fleste finansieringskildene våre ber om forutsigbarhet, du må omtrent skissere resultatet i søknaden før du har begynt. Det er det samme problemet overalt. Det er spesielt vanskelig for unge forskere å ta sjanser, fallhøyden er større enn for meg som allerede har en fast stilling. Der finnes noen få labber i verden som bare driver med høy-risiko forskning, men som oftest er det snakk om å støtte de få unge som tør å satse på sin egen ide. Jeg lurer på hvor mange av søknadene til Senter for Fremragende Forskning (SFF) som ble sendt inn 8. juni som sier at de regner med at noen av prosjektene deres vil mislykkes fordi de var dristige? Jeg håper NFR vil satse på noen dristige hester når de skal velge SFF-er, for da har vi sjansen til å dyrke noen unike, unge forskere.

Jeg vil ikke påstå at jeg har tatt veldig store sjanser og taklet de store problemene i min karriere. Men jeg er ikke redd for å prøve på det ”umulige”. Til høsten skal vi prøve en gang til på et eksperiment jeg prøvde for første gang for 12 år siden uten hell. Hvis du ikke kan bevise at noe er umulig så er det umulige bare noe som tar litt lengre tid.