Arkiv: Dei fornybare

Blogginnlegg fra 2011 til 2015. Skrevet av Erling Holden, Bente Johnsen Rygg, Tyson Weaver, Johannes Idsø, Ole I. Gjerald, Geoffrey Gilpin og Markus Steen, fra FME CenSES (Centre for sustainable energy studies).

Bioenergi, fjordvarme og samfunnsøkonomisk lønnsomhet

AV Johannes Idsø

I det perfekte marked er det likhet mellom konsumentenes marginale betalingsvillighet og de samfunnsøkonomiske grensekostnader. I et slikt marked er tilpasningen optimal og effektiv i den forstand at det er umulig å finne fram til en annen og bedre løsning enn den som markedet selv kommer fram til. Markedet er effisient.

Ideen om det perfekte markedet er grei nok som modell, men problemet er at det perfekte markedet sjelden finnes i praksis. Det betyr at i den løsningen som markedet kommer fram til er det ikke likhet mellom den marginale betalingsvilligheten til etterspørrerne og de samfunnsøkonomiske grensekostnadene. En har en situasjon med såkalt markedssvikt. Det betyr igjen at markedsløsningen ikke er optimal. Altså kan samfunnet hente ut gevinster ved å få til en annen måte å organisere markedet på.

Innen markedet for bioenergi og i markedet for fjordvarme er det grunn til å tro at det eksisterer markedssvikt. Den løsningen som en hittil har klart å realisere i disse markedene er ikke optimale. Planer er lagt på is eller ligger på vent til tross for at det kan påvises energieffektive og kostnadseffektive løsninger.

Både utnytting av fjordvarme og bioenergi krever ofte investeringer i infrastruktur og det betyr at slike tiltak må inn i offentlige planer. Men i følge de som jobber tett på denne bransjen, finnes det betydelige flaskehalser innen det offentlige planarbeidet. I praksis viser det seg at kommuner ikke har kapasitet og mangler muligens også kompetanse til å utarbeide varmeplaner. Resultatet er at ulike energisparingstiltak blir liggende på vent til tross for at de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det er ikke slik at det er manglende lokal forståelse for viktigheten av dette, men kommunene har ofte liten kapasitet i forvaltningen og antakelig også liten erfaring med slike tiltak. Det er grunnen til at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter ender opp med å bli skjøvet framover i tid.

Et mulig tiltak som kan avhjelpe denne situasjonen er at det opprettes et sentralt organ - eksempelvis som en egen avdeling i Enova - som har kompetanse til å utarbeide varme- og energispareplaner for kommunene. Herunder også å utarbeide planer for tilrettelegging av infrastruktur. Med et slikt organ på plass kan kommunene bestille planer fra dette organet. Dette vil også være kostnadseffektivt for kommunene siden de da ikke trenger å bruke ressurser til å utvikle den spesielle kompetansen som kreves i et slikt planarbeid. Det forutsettes naturligvis at kommuner som bestiller planer fra dette organet ikke betaler noe for dette arbeidet men at samfunnet tar denne kostnaden.

En må også få retningslinjer når det gjelder planlegging av store offentlige bygg slik at de i byggefasen tilrettelegges for å ta i bruk ulike energiløsninger (fjordvarme, varmepumper, bioenergi). Dersom en etter at bygget er ferdig skal ta slike ivesteringer, så vil det ofte kreve ombygginger - kostnadene blir da prohibitive - og forslag som på lang sikt er lønnsomme for samfunnet blir forkastet. Byggebudsjetter har kort tidshorisont, mens energisparetiltak her lang tidshorisont. Her blir det en mis-match som fører til tap for samfunnet.

Gode og lønnsomme energiløsninger krever tilrettelegging fra det offentliges side men det krever også at de private aktørene klarer å samhandle . Innen energisparing har en hittil stort sett hatt fokus på de teknologiske løsningene, med det hjelper lite at vi klarer å finne på smarte ting når vi ikke klarer å løse de organisatoriske utfordringene. Det er bare når vi får løst både de teknologiske og de organisatoriske problemene at vi kan høste den samfunnsøkonomiske gevinsten.

 

Powered by Labrador CMS