Av Erling Holden, professor i fornybar energi ved Høgskulen i Sogn og Fjordane

Jeg har i et tidligere blogginnlegg på forskning.no skrevet om det brutale møtet mellom for-nybar energi (eller mer generelt: alternative drivstoffer) og transportsektoren. Jeg gikk der gjennom den norske historien om alternative drivstoffer i moderne tid. Her skal jeg se litt nærmere på hvorfor de mange forsøkene på å ta i bruk alternative drivstoffer ikke har lykkes.

For å finne ut mer om det, har vi studert planer, dokumenter og forskningsrapporter. Vi har vært på utallige konferanser og fulgt strømmen i forskningsbevilgninger. Og vi også snakket med mange av dem som var involvert i forsøkene.

Vi har kommet frem til ni hindre som må overkommes før man kan gjøre seg noen forhåp-ninger om å se flere elbiler, biodrivstoffdrevne biler, eller for den saks skyld hydrogendrevne biler på norske veier. Her skal jeg presentere fire av disse.

Innlegget som følger er en sterkt forkoret versjon av kapittel 5 i boka Transport og Miljø (Ta-pir forlag, 2009) som er skrevet av undertegnede, Kristin Linnerud og Holger Schlaupitz. De som vil lese om flere hindre finner det der. Mer om transport, energi og miljø finner du også på bloggen min.

Fire hindre

Det første hinderet er forstillingen om at alternative drivstoffer (eller miljøvennlig teknologi i sin alminnelighet) først og fremst handler om å utvikle god nok teknologi til en konkurranse-dyktig pris. Slik er det ikke. Vi skal riktignok ikke et øyeblikk undervurdere betydningen av teknologiutvikling. Dersom den nødvendige teknologien ikke finnes, er det naturlig nok ingen ting å implementere. Det blir trolig lite fart i hydrogensamfunnet dersom vi ikke klarer å lage brenselceller som fungerer under norske vinterforhold, eller mislykkes med å lage tanker som kan lagre hydrogen i tilstrekkelige mengder.

Det er imidlertid viktig å være klar over at det ikke er nok å kun utvikle en teknologi, og så vente på at den skal tas i bruk. Historien er full av eksempler på ”nyttige” teknologier som aldri kom seg ut av laboratoriene. Eller for å si det med professor Martin Eide ved Universitet i Bergen: ”Teknologiutvikling er for viktig til å bli overlatt til teknologene”. Erkjennelsen av at vi ikke først og fremt står overfor et teknisk-økonomisk problem, men snarere et politisk-psykologisk problem, er nødvendig for å komme over det første hinderet.

Det andre hinderet er alkymistene; de som lover gull og grønne skoger bare vi får de nye driv-stoffene ute på veien. Jeg har truffet svært mange alkymister de siste 20 årene. Med lett rød-farget kinn og feberskinnende øyne presenterer de et teknologisk gjennombrudd og hevder hardnakket at ”nå er det like før det tar av”. Det er ikke så vanskelig å forstå denne begeist-ringen. Trolig er den nødvendig for å få med seg myndigheter, næringsliv og dem som skal kjøpe biler og drivstoff. I ettertid er det imidlertid lett å se at begeistringen og de forventning-er som har vært skapt har tatt overhånd.

Det er nemlig en hårfin balansegang mellom det å på den ene siden skape engasjement og begeistring og det å holde det som loves på den andre. Dersom man går over denne grensen og lover for mye, driver man det som i forskningsverdenen kalles ”oversalg”. Man lover mer enn det man med rimelighet kan forventes å holde. Det er god grunn til å spørre om ikke dette har skjedd litt for ofte i historien om de alternative drivstoffene, både når det gjelder når den nye teknologien skal være tilgjengelig og ikke minst hvor store miljøforbedringer en kan for-vente. Etter min vurdering er en stor grad av åpenhet på et tidlig stadium en forutsetning for å lykkes. Da må alkymistene snarest erstattes med begeistrede realister.

Det tredje hinderet har vi kalt interessekonflikter. Ny teknologi skal erstatte gammel. Nye aktører utfordrer de etablerte. Det handler med andre ord om noe min første sjef sa til meg en gang: ”Før du begynner med noe nytt, må du bestemme deg for hva du skal slutte med”. Eller sagt på en annen måte: ”Før vi begynner med noe nytt, må noen bestemme hva andre må slut-te med”. Det er slett ikke sikket at de andre vil gi seg uten sverdslag.

La meg ta et eksempel fra HyNor-prosjektet (et stort norsk demonstrasjonsprosjekt for hydro-gen). Da man foreslo å opprette en hydrogenbasert bussforbindelse mellom Lysaker og For-nebu, spaserte de rett inn i en 17 år gammel knallhard konflikt. Helt siden beslutningen om flytting av Fornebu lufthavn til Gardermoen ble tatt, har Statens Vegvesen, Jernbaneverket og Bærum kommune kranglet innbitt om forbindelsen skulle betjenes av jernbane, kombibane, bybane, automatbane eller buss.

Og som ikke det var nok ble en lang og bitter konflikt mellom Oslo kommune, Oslo Sporveier og Akershus fylkeskommune om opprusting av Kolsåsbanen trukket inn i prosessen. Inspirert av visjonen om et IT-Fornebu, gjorde så fylkestinget i Akershus i 2002 et vedtak om at det skulle bygges en førerløs automatbane på Fornebu. Like etter fikk kamphanene altså besøk av en liten, entusiastisk gjeng med planer om hydrogenbuss…

Skal man komme over dette hinderet med begeistringen i behold, bør man på forhånd kjenne til de prosjekter og aktører man utfordrer. Så får man prøve å manøvrere utenom det mest farefulle farvannet.

Det fjerde hinderet er det høyeste og mest utfordrende: Vi vet stort sett hva vi skal gjøre, vi vet omtrent hvordan vi skal gjøre det og vi vet godt hvem som skal gjøre hva. Vi mangler imidlertid aksept for å sette i gang. Det er ikke nok vilje til stede.

Sagt på en litt brutal måte, så handler det om at ingen antakeligvis vil ha de alternative driv-stoffene. Myndighetene vil bruke penger på barnehager, enerom for eldre og nye veier. Da er det ikke rom for investeringer i milliardklassen på nye rørledninger for transport av naturgass eller hydrogen. Energiselskaper og bilprodusenter vil ha avkastning på de enorme summene de har investert i fossile drivstoff. Det får de ikke nødvendigvis på elbiler, selv om velkledde kjekkaser med hestehale og grønne visjoner jevnlig prøver å overbevise dem om det motsatte. Endelig tror jeg vi bilister er godt fornøyd med bilene slik de er og ikke ønsker noe nytt som gjør hverdagen vanskeligere.

La meg avslutte med en liten historie som kanskje viser veien ut av uføret. Da den norske skøyteløperen Geir Karlstad vant gull på 5000-meter under OL i Alberville i 1992, sendte lyrikeren Jan Erik Vold sporenstreks et telegram til Karlstad. Telegrammet var et uttrykk for glede over en stor idrettsprestasjon fra den godt over middels skøyteinteresserte Vold, men også en anerkjennelse av at Karlstad hadde reist seg etter de vonde opplevelsene under OL i Calgary fire år tidligere. I telegrammet stod det tre ganger etter hverandre: ”Der det er vilje er det veg”.
Og da er det passende å avslutte med følgende spørsmål (gjerne gjentatt tre ganger): Vil vi ha alternative drivstoffer?