Økt støtte til forskning er ikke nok for å få til en omstilling til et grønnere samfunn. Innovasjon og utvikling må skje gjennom samspill mellom forskning, industri og myndigheter.

Av Markus Steen

Regjeringen varslet i vinter et taktskifte i "den grønne omstillingen" ved å øke støtten til forskning og innovasjon.  Økt støtte til forskning er viktig for teknologiutvikling og kostnadsreduksjon, men dessverre ikke nok for å løse de store utfordringene verden står ovenfor. Vi kan forske til vi blir grønne, men det bidrar ikke nødvendigvis til grønn omstilling.

Norge må bygge på egen kompetanse og kunnskap

Hva er det som tilsier at mer penger til forskning er riktig resept for å utvikle grønn teknologi og industri i Norge? Verdiskaping gjennom innovasjon og etablering av nye arbeidsplasser er jo en del av målsettingen. Hvilke fortrinn har vi i Norge som kan bidra til det grønne skiftet og i tillegg skape verdier og nye arbeidsplasser?

Et viktig utgangspunkt for den nasjonale strategien for fornybar energi (Energi21) er at Norge skal utnytte og bygge videre på den kompetansen som over lang tid er utviklet i vannkraftsektoren og i den petro-maritime bransjen. Det handler altså i stor grad om tilpasning og nye kombinasjoner av kjent kunnskap, som skal anvendes i nye sammenhenger og kontekster.

Trenger vi storstilt forskning for å få til det? Både og. Forskning spiller utvilsomt en viktig rolle også når det gjelder å tenke nytt rundt gjenbruk av kompetanse. Men like viktig er det at Norge (og andre land) gjør mer for å ta i bruk miljøteknologi. Dette krever aktive politiske grep som kan gi grønn vekst et mer konkret innhold.

Hvorfor er det viktig? Det grønne skiftet avhenger av en lang rekke innovasjoner, blant annet nye teknologier som kan konvertere fornybar energi til elektrisitet eller brensel, nye batteriteknologier i transportsektoren, nye måter å transportere og distribuere energi, og det handler om energieffektivisering. Men med disse teknologiske innovasjonene følger behov for endring og innovasjon også i verdikjeder, brukerpraksiser, reguleringer, forretningsmodeller osv. Lovende ny og da gjerne forskningsbasert teknologi er altså i seg selv ikke nok for at noe skal skje.

Innovasjon utvikles gjennom samspill

I forskningen på innovasjon, omstilling og industriutvikling skiller vi mellom to innovasjonsstrategier. Den første kalles STI (science, technology, innovation), og den kjennetegnes av en lineær innovasjonsforståelse der innovasjoner springer ut av forskning, for så å bli kommersialisert. Strategien er 'ovenfra-og-ned' og har ofte radikal innovasjon og teknologiske gjennombrudd som mål. Sentrale aktører er forskningsinstitusjoner, universiteter og store selskaper med egne FoU-avdelinger. Den andre innovasjonstilnærmingen kalles DUI (doing, using, interacting). DUI legger en interaktiv innovasjonsforståelse til grunn, der innovasjoner utvikles i samspill mellom ulike bedrifter og andre aktører, ofte som resultat av praktisk problemløsning. Innovasjonene kommer da nedenfra, er i stor grad basert på etablert kunnskap, og fører til gradvis endring langs etablerte spor. I FoU-sammenheng er det utvikling som er i fokus her.

Den norske politikken for å bidra til det grønne skiftet er på mange områder svært STI-orientert. Forestillingen om at penger til forskning i den ene enden fører til produkter og nye løsninger i den andre enden, er ikke uvanlige, særlig ikke blant politikere. Problemet er ikke at den norske politikken understøtter STI-basert innovasjon – problemet er at virkemidlene som støtter DUI-prosesser mangler. Derfor går man også glipp av viktige synergier mellom forskning og industri.

Vi må skape arenaer for læringsprosesser

Hva bør så regjeringen gjøre om den mener alvor med ambisjonen om at Norge skal bidra til den grønne omstillingen gjennom innovasjon og teknologiutvikling?  Økt støtte til forskning er bra og viktig, men i tillegg trengs virkemidler som bidrar til at forskningsresultater tas i bruk og videreføres i kommersielle sammenhenger. Fra forskning på nye industrier vet vi at tilgang til markeder er avgjørende for at positive vekstspiraler skal igangsettes. Forskningen tilsier at forskning ikke er nok!

Det er viktig å skape arenaer og markeder hvor interaktive læringsprosesser mellom industri, FoU og regulerende myndigheter får grobunn. Norsk industri har høye kostnader, men klarer seg relativt bra i knallhard internasjonal konkurranse. Både i den landbaserte og den offshorebaserte industrien finner vi ulike typer kompetanse som er høyst relevant for det grønne skiftet. Når vi ikke legger til rette for DUI-prosesser i grønn innovasjon og teknologiutvikling går vi glipp av mange løsninger som dyktige norske hender og hoder kan bidra med.

Uten aktive tiltak for å sikre vekst i grønne nisjer og økt etterspørsel etter nye løsninger, blir i verste fall forskningens potensielle bidrag til verdiskaping og det grønne skiftet uforløst. Ett eksempel på et konkret tiltak er økt støtte til kapitalkrevende og finansielt risikable pilot- og demonstrasjonsprosjekter, for eksempel innen maritim fornybar energi. Realisering av slike prosjekter kan dessuten være viktig fordi de vil kunne bidra til at ulike typer kunnskap tas i bruk.

Det grønne skiftet krever altså mer enn et taktskifte; det trengs et skifte i retning og politisk innsats langs flere akser. Nytenking i den energi- og industripolitiske verktøykassa er nødvendig for at den innovasjonspolitiske innsatsen skal gi effekt som monner.

Innlegget ble først publisert på Sysla Grønn 14.8.2015