Av Erling Holden

Det er mange gode grunner til å ønske seg mer fornybar energiproduksjon i Norge. Det er også mange gode grunner til å la det være. Jeg skal ikke gå nærmere inn på den diskusjonen her, men kort si at diskusjonene er vanskelige, og både tilhengere og motstandere har krav på respekt for sine argumenter.

Derimot synes jeg der er forbausende lite fokus på den samlede arealbruken til produksjon av fornybar energi, både her hjemme, men ikke minst ved en nødvendig global overgang til for-nybarsamfunnet. Det gjelder både blant tilhengere og motstandere. Jeg har skrevet om dette tidligere både i Dagbladet og på egen blogg. Denne diskusjonen er imidlertid så viktig at jeg skal gjenta noe av budskapet her. Viktige spørsmål må nemlig besvares.

Tilhengerne av mer fornybar energi bør kunne svare på: Hvor store arealer skal vi sette av til produksjon av fornybar energi og hvilke arealer skal vi bruke? Motstanderne bør kunne svare på: Hvis de ikke vil bruke arealer til produksjon av fornybar energi og heller ikke bruke olje, gass og kull, hvor skal energien komme fra da? Skal man svare på disse spørsmålene trenger man en del tall som kan hjelpe oss videre.

Jeg skal gjennomføre et tankeeksperiment og synliggjøre – med tall – arealbruken ved en full-stendig overgang fra olje, kull og gass til fornybar energi i EU (for den som er interessert i det tilsvarende norske tankeeksperimentet viser jeg til bloggen over). Tankeeksperimentene er lagt til 2040. Da er vi tilstrekkelig langt frem i tid til at nødvendige endringer lar seg gjennomføre, samtidig som vi ikke er så langt frem i tid at det hele blir ren fantasi.

Tankeeksperimentet går slik: Hva skal til for at Europa skal bli et fornybarsamfunn, der all bruk av fossil energi er erstattet av fornybare energikilder? Her har jeg fått god hjelp av pro-fessor ved Universitet i Cambridge, David MacKay, som i 2008 kom med boka Sustainable Energy- without the hot air. Her viser han på en utmerket måte hva som må til dersom Europa skal kvitte seg med sin avhengighet av olje, kull og gass og bli et fornybarsamfunn. Tallene jeg har brukt i tankeeksperimentet for hvor mye effekt det er mulig å hente ut per areal (W/m2) fra de ulike fornybare energikildene er hentet fra MacKays bok (tabell 18.10).

De 27 EU-landene bruker i år til sammen 25.000 TWh energi. La meg komme energisparerne i møte og tenke oss at EU i 2040 klarer å redusere dette forbruket til 15.000 TWh årlig. En formidabel oppgave, særlig med tanke på de nye EU-landene som trolig er mer opptatt av å øke sitt forbruk enn å engasjere seg i energisparing. Men, likevel, la oss anta at EU klarer det.

Skal energibehovet dekkes av offshore vindparker (3 W/m2) trengs det et areal på vel 570.000 kvadratkilometer. Det betyr at store deler av havområdet mellom Norge og Skottland blir én stor vindmøllepark. Plasserer vi vindmøllene på land (2 W/m2), vil vindmølleparken dekke et areal tilsvarende Norge, Sverige og Danmark.

Utnytter vi sola (13 W/m2) vil det se litt bedre ut: det trengs rundt 130.000 kvadratkilometer. Her vil vi komme langt med å dekke et areal tilsvarende Hellas med solceller og solfangere. Verst blir det imidlertid dersom vi ønsker å dekke hele EUs fremtidige energibehov med bio-energi (0,5 W/m2). Arealet som skal til et hele 3,5 millioner kvadratkilometer. Til sammen-likning er det samlede arealet i EU 4,3 millioner kvadratkilometer. Da skal det trolig bli trangt om plassen for den snart halve milliarden som skal bo og jobbe der.

Det er tre poeng å trekke ut fra dette tankeeksperimentet. For det første må man være klar over at en overgang fra olje, kull og gass til fornybar energi i utgangspunktet krever arealbruk på størrelse med hele land. Vi er dermed nødt til å starte med å si flere ”ja” til å bruke arealer til fornybar energiproduksjon.

For det andre vil det i praksis være umulig for EU å dekke sitt energibehov med egenprodusert fornybar energi. Til det er energiproduksjonen for arealkrevende og vil komme i konflikt med for mange andre interesser. De må derfor kjøpe mesteparten utenfra (noe de for så vidt gjør med fossil energi i dag).

For det tredje må Norge tenke gjennom om EUs fremtidige behov for fornybar energi også er vårt ansvar. Eller skal vi trekke opp stigen og være fornøyd med at vi – når vi forhåpentligvis har dekker vårt forbruk med fornybar energi – har gjort vår del av jobben?