Arkiv: Dei fornybare

Blogginnlegg fra 2011 til 2015. Skrevet av Erling Holden, Bente Johnsen Rygg, Tyson Weaver, Johannes Idsø, Ole I. Gjerald, Geoffrey Gilpin og Markus Steen, fra FME CenSES (Centre for sustainable energy studies).

Klimasamarbeid i sør

Av Gunnar S. Eskeland, professor ved Norges Handelshøyskole.

Vi kan lære mye av vanskelighetene med klimaprosjekter i sør, men klimautfordringen avblåses ikke.

Tenkepause eller u-sving?

Bergens Tidende har vist oss eksempler på at kvotekjøp i sør – den grønne utviklingsmekanismen – kan føre ganske galt av sted:

  • Bønder må flytte fra jorden sin for å gi plass til vannkraftverk. Her blir vi gjennom norske subsidiekroner involvert i sosiale konsekvenser og politiske spørsmål langt utover det vi ønsker - og har forestilt oss.
  • Rike kapitalister blir rikere på å fjerne kjølegassutslipp som de selv har produsert.

Her brukes antagelig våre penger på prosjekter uten utslippskonsekvenser, og verden bygger skrammel heller enn skoler og kraftverk som den trenger.
Klimakvoter

Klimautfordringen er at menneskeheten skal slutte å bruke fossilt brensel – velsignende som det er – før det er slutt på reservene. Økonomenes lærebok sier at dette kan vi gjøre med kvoter eller skatter. Alle må slippe ut mindre, og så kan vi stramme til kvotene etter hvert.

Markedets tjenester: ønskede overraskelser

At kvotene for klimagassutslipp skal kunne handles er ikke like opplagt, og professor Hannesson harselerer i BT at dette gir en ettersmak av avlat. Men tankegangen er enkel og god, og rett ut av læreboken. Verden skaffer korn og hus ved å bruke markedet, og kvotehandel kan gjøre det samme: Informasjon og overraskelser om hvem som billigst kan skaffe utslippsreduksjoner lokkes frem og settes i arbeid av kvotemarkedet.

Nord og sør og landegrenser er vanskelig

Da klimagassutfordringen dukket opp var en vanskelighet tydelig: Ulandene trenger energivekst, og kan ikke nå påta seg utslippsbegrensninger. Derfor bygget man en bro mellom utslippsreduserende land og landene i sør: den grønne utviklingsmekanismen. Utviklingslandene kan tilby prosjekter som er utslippsreduserende, og firmaer i nord som ‘trenger’ utslippsreduksjoner kan investere i sør. Tanken er at verden ikke skal gå glipp av billige utslippsreduksjoner i sør, og at u-landene får tilgang til ren og ny teknologi og investeringsmidler. Ikke så dumt tenkt og ikke så dumt gjort.

Uønskede overraskelser

Tanken bak markeder for korn, hus og utslippskvoter er at frivillige handel fremkaller ønskede overraskelser: en bonde eller en teknologi viser seg bedre enn noen hadde drømt om, og settes umiddelbart i menneskehetens tjeneste av den gudbenådede markedsmekanismen.

Men så hender det at overraskelsene har en dårlig bismak, eller er helt imot hensikten. Hvis kornet eller huset viser seg helseskadelig så strammer vi til med reguleringer, om det er ond vilje involvert dypper vi svindleren i tjære og fjær, og noen ganger stenger vi selve markedet.

Vi kan eksempelvis forby salg av risikable spareprodukter i Norge. Vi kan la bønder investere i risikable frukttrær og drikke sider på eget bruk, men kan forby at investeringene og mirakelsaft selges i byen til uforstandige legfolk.

Kvotemarkeder som snubler

Når vi innrømmer at kvotemarkedene snubler – som illustrert innledningsvis – så er det viktig at vi ikke slår spebarna ut med vaskevannet. Ikke de som bør reddes, i hvert fall.

Et første spørsmål er da om ambisjonen om utslippsreduksjoner for verden skal forkastes. Mange av oss mener klimaambisjonen skal og vil opprettholdes. Verdens regjeringer, inkludert USAs, har ikke vendt seg bort fra Rio-konvensjonen.

Uviklingstrekk

Men viktige utviklingstrekk etter Kyoto i 1997 og det Europeiske kvotemarkedet i 2005 er:

  • Få land – nesten bare Europa - anstrenger seg for å redusere utslippene, og globale utslipp vokser raskt
  • Utslippsreduksjoner i Europa drives i stor grad av støtteordninger

Følgelig er kvoter billige i Europa og utslippsprosjekter i sør og øst billige og ofte rare.

Logikken er omtrent som følger. Kravene på den grønne utviklingsmekanismen er at prosjektet skal gi utslippsreduksjoner OG at de grønne kronene er avgjørende for at prosjektet blir realisert. Resultatet av disse kravene blir ofte litt rart, for hva slags prosjekter kan tippes til realisering støttekroner som er beskjedne per tonn redusert?  Jo enten vil ‘utslippsreduksjonene’ være veldig store (kjølegassprosjekter) eller er prosjektet veldig nær lønnsomt – men ulønnsomt – uten de grønne kronene

Ambisjonen overlever

Min oppfatning er at utslippsambisjonen i Europa overlever, men at den i en tid med lite handling i andre land vil vektlegge:

  • Utslippsreduksjoner hjemme i Europa i sektorer uten karbonlekkasje: i kraftproduksjon, energiforbruk i bygg, og samferdsel, inkludert delelektriske biler og busser
  • Signalprosjekter som kan være dyre, eksempelvis karbonhåndtering og utslippsfrie byer eller øygrupper
  • Utvikling av ny teknologi for utslippsintensive handelsvarer
  • Lagringsmuligheter, ikke bare utslippsreduksjoner, som i Nordens skoger
  • Utviklingssamarbeid i sør som er mer involvert enn bare kvoter i enkeltprosjekter. 

Som Hannesson peker på har mange klimaengasjerte tatt for lett på den sentrale rollen som energi spiller i vår velstand. Utslippsreduksjoner krever ikke bare vilje og muskler. Markedsmekanismen må engasjeres, men den trenger grenser, tilhugging, finsliping, supplering.

Det avgjørende er at vi tar de enkelte utfordringer på det riktige planet. Det er klart vi rikfolk i Nord må være varsomme når vi engasjerer oss i sør. Vi trår feil, og må prøve å trå riktig. Men feil gjør vi også når vi ikke engasjerer oss.

Powered by Labrador CMS