Av Markus Steen og Gard Hopsdal Hansen

Da Arnold Schwarzenegger talte på klimastiftelsen ZEROs konferanse i Oslo 21.11.11, var budskapet at visjoner, altså en forestilling om hvilken framtid vi ønsker oss og en ide om hvordan vi kan nærme oss den, er essensielt for å skape endring. Visjoner kan være svulstige ord uten koblinger til virkeligheten – men «The Climanator» har konkrete resultater å vise til fra sin tid som guvernør i California.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe har de siste månedene kommet med en rekke «soloutspill» som klinger dårlig for de som mener at vi trenger radikale endringer i energisystemet for å bremse klimaendringen. Om klimatoppmøtet i Durban mener oljeministeren at ingenting tyder på at vil få noen løsning på hvordan utslippene effektivt skal reduseres (E24 15.11.11). Mens EU er svært kritisk til oljesand, mener Borten Moe (DN 4.11.11) at det er «umulig å se for seg en framtid der disse forekomstene ikke vil spille en stadig viktigere rolle».

I forbindelse med sitt besøk til Kina tidligere i høst uttalte Borten Moe (DN 22.11.11) at «Vi i Norge bør rent intellektuelt erkjenne at kull vil være viktig energibærer i mange tiår framover. Debatten om ja eller nei til kull tar utgangspunkt i en virkelighet som ikke eksisterer.» Kort sagt: Borten Moe er positiv til olje, kull og gass fordi de hører hjemme i en realistisk energiframtid. Tilsvarende er oljeministeren lunken til nye energiteknologier – som havvind – som han mener koster for mye og monner for lite (DN, 3.3.11).

Vår forskning viser at norske bedrifter som satser på ny fornybar energi langt på vei er motivert av forventninger om energisektorer som vil vokse. I det siste har vi imidlertid sett flere eksempler på at norske bedrifter som har fokusert på vindkraft til havs reduserer sitt engasjement. Dette skyldes blant annet at mange av disse bedriftene, som ofte satser på både offshore petroleum og vind, dreier tilbake mot petroleum nå som forventningene stiger etter de store funnene på norsk sokkel. det siste året.

Begeistringen over 2011-funnene Avaldsnes og Skrugard er fortsatt stor når Statoil på nyåret (9.1.12) melder om nok et storfunn i Barentshavet, Skrugards tvilling Havis. Men det skyldes også at utviklingen i norsk politikk for fornybar energi har bevegd seg vesentlig saktere – og langt på vei i en annen retning – enn det internasjonale markedet og den teknologiske og industrielle utviklingen.

Borten Moe tar nok ikke feil når han sier at petroleum vil forbli viktig i lang tid. De fleste som er opptatt av energi og/eller klima jobber allerede ut i fra en antakelse om at fossile energikilder vil være viktige elementer i energisystemet i mange år framover. Problemet med oljeministerens uttalelser er ikke at han har rett (som han fra et perspektiv alltids har), men at de stadige utspillene til forsvar for olje/gass/kull kan bidra til at han får mer rett enn godt er. Selvsagthetene til Borten Moe kan med andre ord bli selvforsterkende. Mange studier av innovasjon og teknologiutvikling viser at visjoner og forventninger til framtiden er viktige drivkrefter. Den svenske satsningen på bioenergi og den danske på vindkraft er gode eksempler i så måte.

Sentrale aktører kan gjennom ord og handling påvirke hvordan andre aktører disponerer sine ressurser og posisjonerer seg for framtiden. Forventninger og visjoner om framtiden kan mobilisere interesse og ressurser og danne grunnlag for en delt forståelse av hva som venter og hvordan man best kan forberede seg på muligheter og risiko. Derfor er det viktig at ulike aktører, som myndigheter, næringsliv og forbrukere, bidrar til å skape og dele visjoner og oppfatninger om hvordan framtiden kan og bør bli.

I framtida bør energinasjonen Norge stille med mer enn petroleumsressurser. Dette er også et hovedbudskap i Econ Pöyrys rapport «Norge 2050: Et paradigmefremsyn» utgitt høsten 2011. Mange land rundt oss investerer nå tungt i ny fornybar energi. Dette henger selvsagt sammen med at disse landene har et større behov for ny energi enn det Norge har, men det handler også om at disse landene bedre enn Norge har lyktes med å koble sammen problemstillinger, visjoner og målsetninger fra energipolitikken med industri- og klimapolitikk.

Et mer bærekraftig og framtidsrettet energisystem med ditto konkurransedyktig industrisektor er ikke hyllevarer som kan vurderes og vedtas den dagen vi føler vi har råd til det; de må finnes opp, diskuteres, aksepteres og implementeres i en prosess som inkluderer et utall aktører og store og små fram- og tilbakesteg. Til denne oppgaven er samfunnet best tjent med en minister som i ord og handling setter tonen for framtida.