Forsker Grand Prix er for de modige

(Bildet av meg med flagg og rekvisitter: Knut Jul Meland)

”Kom og se!” sa mamma. ”Det er noe jeg må vise deg.”

Året var 2010, og jeg var bachelorstudent i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Jeg gikk bort til skjermen. Det var en YouTube-video av en helt alminnelig kvinne som snakket veldig engasjert foran et stort publikum.

”Hva er dette for noe?”

”Bare se,” sa mamma spent.

Kvinnen fortsatte å snakke, og jeg skjønte at hun snakket om forskningen sin. Men det var ikke som de vitenskapelige artiklene jeg måtte lese på universitetet. Det var levende og gøy, og forskeren kom til poenget med en gang.

”Men jeg forstår jo alt dette,” utbrøt jeg. ”Skal ikke en doktorgrad være vanskelig å forstå?”

Jeg husker hvor stilig og appellerende det var. Presentasjonene inneholdt rekvisitter, farger og enkelt språk. Men hva var det jeg så?

(Logo: Forskningsdagene)
(Logo: Forskningsdagene)

Nasjonal konkurranse i forskningsformidling

Forsker Grand Prix heter showet, og er en konkurranse for ph.d.-kandidater. Den blir ofte beskrevet som: ”ja, du vet, litt som Melodi Grand Prix, bare for forskere.” I en litt mer formell tone kan det forklares som Norgesmesterskap i forskningsformidling[1]. Ti forskere, en scene. De får fire minutter på seg til å forklare sitt ph.d.-prosjekt.

Dommere fra tre felt (akademia, journalistikk og teater) gir karakterer og kommentarer. Publikummet stemmer. Så går de beste kandidatene videre til neste runde. Hele showet blir filmet på NRK 2 / Kunnskapskanalen.[2]

Forsker Grand Prix begynte i Norge i 2010, og har bare vokst i popularitet siden da. Nå blir lokalavisene engasjert på vegne av sine kandidater, og media fra alle kanter følger med på konkurransen[3]. Målet til Forsker Grand Prix er heldigvis ikke bare å kåre en vinner. Det er å trene diverse forskere opp til å bli dyktige forskningsformidlere og vise bredden og nytteverdien av forskning.

Mye rart og underholdende har blitt servert. Forskere har sunget om sitt ph.d- prosjekt på rim, ankommet med feitdrakt og hodeskalle på scenen. Hele prosessen viser oss hvor kreative og morsomme forskere kan være.

Hjelp, jeg meldte meg på!

På Forsker Grand Prix workshop i regi av Høgskolen i Sørøst-Norge
På Forsker Grand Prix workshop i regi av Høgskolen i Sørøst-Norge

Da min institusjon (Høgskolen i Sørøst-Norge) bestemte seg for å delta i år, ble jeg kontaktet og oppfordret til å delta. Jeg hadde tidligere vunnet en intern forskningsformidlingskonkurranse ved HSN, der jeg laget en forskningsfilm om ph.d.-en min på fire minutter.[4] Var det da et stort skritt fra film til presentasjon? Siden jeg husket så godt hvor kult jeg syntes Forsker Grand Prix var for syv år siden,  meldte jeg meg på. Jeg ble en av ti kandidater fra HSN. Vi kommer til å ha vår egen delfinale i Porsgrunn i september, og de to beste kandidatene kommer til å gå videre til finalerunden i Trondheim.

I det siste har jeg reflektert litt rundt dette med å presentere ph.d.-prosjektet mitt. Fire minutter. Det er ikke mye tid til å beskrive hva man har/skal jobbe med i tre år. Hva kan man gjøre i løpet av fire minutter? Jeg kan lage en kopp te. Jeg kan se en femtedel av en The Big Bang Theory-episode. Jeg kan løpe fra hybelen min til postkassen og tilbake igjen. Det er akkurat så lenge jeg kan overse en mail fra en student med god samvittighet. Men her skal jeg komprimere alt jeg har gjort og tenkt og sagt de siste to årene av livet mitt. Ideen er god. Man har jo ikke tid til å være kjedelig om man skal forklare hva man gjort i to år på fire minutter. Alt må jo skrelles vekk til essensen av prosjektet, så da kan jeg ikke snakke om hvor spennende forskningen i mitt felt på åttitallet var, eller nøyaktig hvor mange definisjoner det finnes på innhold og språk. Men likevel er det litt skummelt. Kan jeg forklare noe så komplekst på fire minutter, selv med sang og feitdrakt?

Du er ikke alene

Heldigvis fant jeg fort ut at kandidatene ikke er alene. I sist uke hadde HSN-kandidatene en fantastisk workshop der vi fikk gjennomgang av hvordan showet skal holdes. Vi fikk lekser med en gang: lag et kostyme eller ta med rekvisitter som representerer forskningen din. Jeg tenkte hardt på hvordan jeg kunne vise at jeg forsker på klasserom der deler av undervisningen er på engelsk. Resultatet ser dere på forsidebildet: jeg endte opp med å kle meg ut som en lærer med en naturfagsbok under armen (forøvrig skrevet av min mor) og et snakkebobleskilt med engelsktalende flagg på. Dette var en veldig god øvelse til å tenke på hvordan vi kan visualisere prosjektene våre.

Så fikk vi to flotte damer som coachet oss i hvordan opptre på scenen. Vi måtte tenke gjennom hvordan man skal stå, snakke og forklare forskning til ikke-forskere. Nå må vi hjem og skissere to presentasjoner, og vil få oppfølgningsveiledning i august. Hele opplegget innebærer mye jobb, og for å være helt ærlig var jeg ikke forberedt på å bli filmet på tv. Forskerjobben er (mildt sagt) lite glamorøst, så det er litt uvirkelig å tenke på scenesminke, hvilke klær man skal ha på seg, hvordan man kan snakke med sikkerhet på en scene, vinne over publikum, og så videre. Frykten er at vi skal dumme oss ut på tv – jamfør tittelen; man må være modig for å delta. Likevel tror jeg at dette blir (og er) en kjempegøy og lærerik prosess. Om ikke annet, har jeg et filmklipp å vise barnebarna mine en dag.

Jeg oppfordrer alle til å dra på delfinalene i de byene hvor disse holdes (Bergen, Oslo, Porsgrunn, Stavanger, Tromsø og Trondheim) mot slutten av september, og ikke minst på den nasjonale finalen i Trondheim 30. september.  NRK Kunnskapskanalen kommer til å vise alle showene i etterkant, så der kan man også få med seg alt.

 

Håper dere nyter showet!

 

[1] http://www.forskningsdagene.no/sider/Grand-Prix

[2] https://tv.nrk.no/sok?q=Forsker+grand+prix&filter=rettigheter

[3] http://www.aftenposten.no/norge/Klar-for-Forsker-Grand-Prix-143872b.html

[4] https://www.youtube.com/watch?v=rHhz9zffAV0&t=58s