Prekambriske fossiler, rariteter, Treptichnus pedum og leirbytte
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Av Anette Högström
Vi har flyttet leiren fra Prekambrium til Kambrium, midt i vind og regn og etter pakking av en ukes prøver som skal hentes ut neste uke. Resultatene har vært mange.
I leitinga etter de eldste makroskopiske organismer på Digermulhalvøya har vi funnet store flater dekket med hovedsakelig Aspidella-arter. De ser ut som festeskiver eller festestrukturer av bløtdyr der bare festet er bevart. De synes å ha vært ganske stive og er bevart i sedimentet på gammel havbunn. Resten av dyret kan ha sett ut som et fjærfliket blad som står opp fra bunnen. Vi har nå funnet et stort antall festeskiver av varierende størrelse, men ingen klare blader eller lignende.
Vår siste dag på det sørligste området der Ediacara-lagene er eksponert sør for Manndrapselva avslørte fantastiske funn. Etter å ha sporet et lag, som vi visste inneholder en rekke Aspidella-skiver, var vi så heldige å treffe på et sted hvor vi kunne grave en større flate. Vi måtte fjerne overliggende stein eller dekklag ved hjelp av lange brekkjern, meisler, hammere og en stor porsjon stahet. Dekklaget ga til slutt etter, og det harde arbeidet betalte seg!
Overflaten viste en rik og godt bevart samling av Aspidella og noen få andre ulike strukturer. Vi er ikke sikre på hva alle funnene representerer for øyeblikket, men ingen åpenbare blader av Aspidella ble funnet. Et løsfunn av en stein inneholder en struktur, riktignok dårlig bevart, som faktisk kan vise seg å være et slikt blad. Dette kan være et av de mer viktige funnene, for det kan være første gang man oppdager denne typen struktur koblet til disse skivene.
Lenger oppe på land, i en liten dal som fortsatt er delvis fylt med snø, men uten navn (den fikk raskt tilnavnet “no-name valley”), startet jakten på Prekambrium /Kambrium- grensen. Treptichnus pedum er et sporfossil som klart er fra Kambrium og der det finnes vet vi at grensen er nær.
Dette er en av de mest spennende periodene i utviklingen av livet, store funksjonelle endringer skjer og dyr mer lik dem vi kjenner fra i dag dukker opp i havene. Dyrene etterlater en rekke spor på disse grunne havbunnene – spor vi leter etter omtrent 540-550 millioner år senere.
Nær der snøen fortsatt ligger fant vi et skoleeksempel på Treptichnus under en flate.
Men det er ett spor som fortsatt skjuler seg for oss: det ser litt ut som serier av små stablede bananer, kalt Palaeopascichnus.
Denne første uken i Prekambrium ved Manndrapselva slutter med en sliten gruppe på stranden der vi venter på at Trygve skal plukke oss opp og sette oss av på Breidvika hvor vår søken etter tidlig liv vil fortsette i Kambrium.