Blogger: Marie Bysveen, forskningsdirektør i SINTEF Energi.

Jeg var rimelig spent den lørdagen i midten av desember da verdens ledere skulle bli enige om en global klimaavtale i Paris. Jeg hadde gjort meg klar til streaming fra Paris på iPaden og en stor kopp te.

Familien var forberedt på at jeg ikke var direkte påkoblet denne dagen, spenningen var til å ta og føle på. Dette hadde jeg ventet lenge på. Min inspirasjon til å starte maskinstudiet på NTH i sin tid var nemlig Gro Harlem Brundtland sitt arbeid med “Vår Felles Fremtid”. Tanken om at kloden skal forvaltes på vegne av fremtidens generasjoner lå bak.

På vei til fotballcup med bilen full av glade tenåringsgutter, kom beskjeden: Jo – jammen hadde det franske diplomatiet båret frukter – en avtale var klar! Der og da, omgitt av neste generasjon, som skal arve jorda vår, ble det vanskelig å kontrollere følelsene. Verdens politikere ble enige om å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader!

Bak akronymene skjuler vår felles framtid seg

Hvorfor følte jeg dette så sterkt? Jo, ikke bare var klima min motivasjon for utdanningsvalg. Jeg jobber til daglig med europeisk forskningspolitikk for å bidra til klimaløsningen, spesielt innen CO₂-håndtering (eller CCS som vi liker å kalle det).

CCS kan sørge for å avkarbonisere bruk av fossil energi, dvs. kutte CO₂-utslippene fra for eksempel kull og gasskraftverk, og stål- og sementindustri. Dette har vi i SINTEF, tett i samarbeid med NTNU, forskningspartnere og industrien, jobbet mye med i forskningssenteret FME (Forskningssenter for miljøvennlig energi) BIGCCS siden 2009. Dette senteret har blitt et verdensledende miljø innen CO₂-håndtering.

Selv om Norge ikke er medlem av EU er vi gjennom EØS-avtalen fullverdige deltagere i forsknings- og innovasjonsprogrammet, Horisont 2020. Så vi har stor påvirkningsmulighet på forskningspolitikken.

På jobben snakker jeg mye om SINTEFs Brusselkontor og mitt arbeid innen SET-planen, EERA JP CCS, ZEP, AGE osv. Og flere av kollegaene mine blir fjerne i blikket. Jeg kan forstå det. Europa er glade i akronymer for alle de ulike organene som finnes. Men bak alle disse ulike akronymene besluttes Europas fremtidige forskningspolitikk innen energi og klima.

Så det høres kanskje kjedelig ut, men det er faktisk fantastisk spennende og viktig.

Bra for miljøet OG statsbudsjettet

Hvorfor? Jo, de fleste er enige om at klimaproblemene og -løsningene er globale. Så selv om vi i Norge blir verdens mest miljøvennlige land, så hjelper det lite, med mindre resten av verden gjør det samme. Og det er derfor det er smart for Norge å koordinere forskning på klimateknologi med Europa, slik at vi sammen kan finne de beste løsningene for neste generasjon.

I tillegg har Norge unike naturressurser og verdensledende forskningskompetanse innen klimateknologi, som gjør at vi fortsatt kan være en ledende aktør etter Det grønne skiftet. For eksempel kan det gi nye forretningsmuligheter for den norske gassen. Ved å fjerne CO₂ fra gass, og omgjøre den til hydrogen, så har vi et helt nytt miljøvennlig produkt som verden trenger.

Leverte innspill til ny europeisk strategi i går

Som koordinator for EERA JP CCS, leverte jeg i går på vegne av 40 forskningsinstitusjoner et innspill til en ny, europeisk strategi for forskning og innovasjon innenfor CO₂-håndtering. Dette dokumentet er direkte relevant for Norge, da innspillet går rett inn i den såkalte SET Planen, der Europas fremtidige energi- og klimapolitikk avgjøres.

• Les hele inspillet her.

SINTEF har i mange år har jobbet for sikre at CO₂-håndtering er en viktig brikke i EUs forskningsprogram. Helt konkret betyr det at vi blant annet har jobbet for at det faktisk finnes penger til å forske på CCS, som igjen gjør at vi kommer nærmere en løsning.

• GATEWAY-prosjektet skal finne ut hvordan CCS kan bli lønnsomt i Europa
• CEMCAP-prosjektet forsker på hvordan man kan fjerne CO2-utslipp fra sementindustrien

CCS fra NOT til HOT

Så hva synes Europa om fossil energi og CCS? Dette tenker jeg mye på i mitt arbeid i ekspertgruppen som gir råd til EU-kommisjonens på energiforskning.

Her får jeg et ekstremt godt innblikk i hva bredden av europeiske land og eksperter mener om hva som er viktig på kort og lang sikt. Og – det er ingen hemmelighet at det for mange er krevende å ta inn over seg at fossile ressurser kommer til å være sentralt i Europas energisystem i lang tid enda. Derfor er CO₂-håndtering så viktig. Norge blir i Brussel pekt på som Europas ‘CCS champion’ – eller med andre ord: ‘Norge må fortsette å ta ansvar, for uten dere komme ikke CCS til å skje’.

Men er norske og europeiske strategier samkjørte?

Og hva med Norge i dette?

CLIMIT er Norges program for forskning, utvikling og demontrasjon av teknologi for CO2-håndtering. CLIMIT har vært bærebjelken for norske aktørers ledende posisjon innen forskning og utvikling på CCS. I min rolle som styremedlem i CLIMIT, ser jeg det europeiske arbeidet med norske briller.

Det er nyttig – både for arbeidet i SET planen (som vi leverte innspill på i går) og i Norge. Nå som CLIMIT reviderer sin Programplan så er dette spesielt interessant. I revisjonen ser vi både til samarbeidet i Europa, og til hvordan vi kan hente erfaring fra land som USA og Canada.

I Norge bygges det stein på stein – og spennende ting er på gang:

• Regjeringen har som ambisjon å realisere minst et fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-handtering innen 2020.
• Statoil undersøker muligheten for CO₂ lagring under havbunnen på tre ulike steder på norsk sokkel
• Gassnova støtter mulighetsstudier for CO₂ fangst fra Norcem i Brevik, Yara i Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten i Oslo

Jeg er opptatt av at vi sørger for at vi i Norge jobber i takt med europeiske planer. Vi må ha samme tempo og mål for å fortsatt kunne være en ledende aktør innen CO₂-håndtering.

Vi er ledende i dag – men hva med i morgen?

FME BIGCCS har lagt et grunnlag som knapt kan overvurderes. Dette er nå blitt et internasjonalt kraftsentrum med eksperter, industri og beslutningstakere. I Trondheim leder NTNU byggingen av CCS-laboratorium, ECCSEL, sammen med oss i SINTEF. ECCSEL er en europeisk forskningsinfrastruktur, som skal gjøre det enklere for europeiske forskerne å gjøre forsøk. 

Selv om ikke alle alltid forstår hva jeg holder på med, så er det stas å høre: ‘SINTEF  - dere er jo den, ene, viktigste forskningsaktøren innen CCS i Europa’. Dette sa en samarbeidskollega i et større europeisk forskningsinstitutt til meg sist november. Det er ingen tvil om at tilliten er stor blant våre europeiske kolleger til hva vi kan levere og bidra med. Men det forplikter også. Så jeg kommer til å fortsette å framsnakke CCS i Norge og Europa som et viktig bidrag for å nå 1,5 gradermålet.