Da faggruppen sitter i Brisbane var det naturlig å ha kontorplass der, mens prøvene ble satt ut ved instituttets forsøksfelt litt lengre nord, nemlig Innisfail i nærheten av Cairns, som jo er mest kjent for sitt Great barrier reef.

Så absolutt ikke det verste stedet på jorden og ha sitt feltforsøk. I tillegg til å være et utrolig vakkert sted, er klimaet så fuktig og varmt at ubehandlet trevirke blir spist opp av sopp på et blunk og det var akkurat dette jeg var ute etter.

Prøvene og utstyret mitt skulle ankomme Brisbane hvor jeg i ro og mak skulle pakke og gjøre det klart for kjøreturen til forsøksfeltet. Her hadde tollen en helt annen plan. Det tok flere uker før de løslot prøvene og utstyret, selv om de ikke hadde åpnet det engang. Fredagen som jeg hadde planlagt å dra oppover ble de løslatt 16.30 om ettermiddagen og Schenker stengte 17.00. Her snakker jeg «just in time deliverance».

Det gikk i hui og hast ut til flyplassen, åpnet pallen midt på flyplassområdet, og fikk alt utrolig nok inn i bilen klokken 16:55. På dette tidspunktet savnet jeg norske temperaturen litt. Så var det å få samlet familie og campingvogn, å dra til forsøksfeltet.

Det å dra til instituttets forsøksfelt i samme fylke høres jo ut som en kjekk liten tur, men er en tur med lengre avstand enn Oslo – Paris. At Australia skulle være et stort og variert land skulle jeg senere få stifte bekjentskap med.

Turen gikk finfint, og heldigvis traff jeg ikke på noen kenguruer, noe mange lastebiler hadde gjort på forhånd. Kenguruer, og spesielt Wallabys finnes overalt. En morsom digresjon her var at en norsk bekjent her i Australia, som var overbevist om at de små kenguruene het Wannabes, de de gjerne skulle vært så store som de andre kenguruene.

Etter å ha innlosjert familien på verdens kuleste vannpark/campingplass satte jeg i gang med å forberede feltforsøket. På en stor åpen flate med over 30 grader i skyggen var det bare å bunkre opp med ekstrem solkrem, solhatt, hvite klær, og tålmodighet. Varmt var det og en dag bestemte jeg meg for å telle antall vannflasker som gikk med og jeg hadde fått i meg 7 flasker tilsvarende 3,5 liter, og det bare før lunsj.

Det siste feltbestyreren sa til meg før han gikk fra feltet var « Your now aalraight, just one more thing mate, it is the mating season for snakes now, so they are all over the place». Etter å ha regnet med at dette var i samme kategori som sleggefett og grønn overledning, googlet jeg det om kvelden og fant ut at ja, nettopp september og oktober var det parringstid. Jeg må si at jeg brukte øynene på en annen måte dagen etter.

Innstalleringen av forsøksfeltet ble avbrutt av en treinnovasjonskonferanse i Melbourne. At Australia kunne være så varmt i en by, og så kaldt i annen fant jeg ut ved å bare pakke kortermede skjorter, og finne ut at frostrøyken sto ut av munnen i det jeg gikk ut av flyplassen i Melbourne. Den kjølige konferansen gikk derimot veldig bra. Foredraget mitt om elektropuls ble godt mottatt og jeg fikk mange gode kontakter i Australia, og til og med en industripartner.

Tilbake til forsøksfeltet var jeg nå etter hvert ferdig og etter å ha koblet opp mer enn 400 meter med elektropuls kabler, strømloggere, temperatur loggere og trefuktloggere var alt klart. Alt ble testet, så nå gjenstår det bare å håpe at alt går i orden. I Norge har vi hatt problemer med at harer har fått smaken av fuktloggere, og jeg kunne bare tenke meg hva slags dyr som ville ha interesse for kablene mine her i Australia. De første gode resultatene har begynt å tikke inn over GSM senderen, feltbestyreren sier alt ser bra ut, så da er det bare å krysse fingrene og se hvordan det hele går.

Neste nedbrytningsevaluering vil skje i slutten av januar og neste kapittel om feltforsøk i tropene følger da, og hvem vet kanskje jeg har fått tilgang til det trådløse gjestenettet her i paradis.