Andreas Treu ved Skog og landskap og jeg  har sammen med Miljøteknologi AS, funnet opp en metode for å beskytte trevirke som står utendørs fra å bli brutt ned av sopp med svake elektropulser.

Laboratorieforsøkene har vist meget gode resultater, og diverse feltforsøk er blitt satt ut i Norge. Nedbrytningen i Norge tar veldig langt tid, mens i det tropiske Australia vil vi ha svar på om det virker utenfor laboratoriet innen et års tid.

Fra september 2012 til mai 2013 skal jeg forske fra kontoret i Brisbane og teste ut vårt patenterte elektrobeskyttelse system i tropene i Australia.

Australia - et land for skogbruket

Som noen sikkert har fått med seg er ikke innreise for folk eller saker lett i Australia. Etter å ha sett et par episoder av «Grensevakten» forstod jeg at dette ikke bare blir barnemat. Jeg trengte å få innført en forsker, en samboer, to barn på 4 og 5 år, en elektropulsboks som mer eller mindre ser ut som en hjemmelaget bombe, masse elektrisk loggeutstyr, solceller og for ikke snakke om gran- og bøkeprøver.

Første utfordring bestod av å finne ut hvilket visum vi trengte, det ble etter en del frem og tilbake med australske immigrasjonsmyndigheter før vi fant ut at «Special program visa, subclass 416; visiting academic» var noe for oss. Heldigvis startet jeg prosessen et halvt år før vi skulle dra, for denne tiden skulle bli flittig brukt. Utfylling av de 60 sidene gikk greit og alle fødselsattester og annen dokumentasjon ble vedlagt. Alle var glade og fornøyde og så sendte vi det inn med bilder og det hele.

Det skulle vise seg at selv om vi bodde på samme sted og hadde felles barn var ikke min samboer så selvfølgelig velkommen. Hun hadde uansett ikke tenkt til å jobbe så hva var problemet tenkte jeg. De krevde nå bevis på et eksisterende «de facto relationship». Etter å ha funnet ut at «De facto» er å være gift uten å være gift, begynte jeg å tenkte på hvordan vi skulle bevise dette. Enkle familiefoto vil vel ikke hjelpe. Først etter å ha fått begges felles ligninger og skjøte til huset fikk vi alle visum til Australia og var veldig klare til å dra.

Etter å ha støttet skogbruket med mange papirark til visumsøknader, sto nå utstyret og prøvene for tur. Etter diskusjoner med Australske karantene personell ble det klart at forskningsutstyret var i orden og ikke noe problem å importere, men treprøvene var det problemer med. Europallen (som er laget av gran) ble en gang i tiden varmebehandlet mot mikroorganismer og kan nå når som helst brukes til å sende ting på til Australia. Treprøver av gran, som også er varmebehandlet, må derimot varmebehandles senest 21 dager før avreise, noe som ville redusert kvaliteten på treprøvene mine. Jeg ble ikke enig med de australske myndighetene, og sendte utstyret og treprøvene i forskjellige forsendelser med over 400 sider med dokumentasjon for hvorfor det var greit å importere prøvene mine. Det skulle vise seg senere til min «skuffelse» at de ikke hadde åpnet den engang.

Ut på tur, aldri sur

Det er en del logistikk som skal på plass før man skal dra bort i 8 måneder med hele familien, både hjemme og dit man skal. Jeg hadde vært så heldig å få et stipend fra «Utviklingsfondet for Skogbruket» som hjalp den økonomiske situasjonen når en inntekt faller bort.

Om huset i Norge fortsatt står etter å ha innlosjert PhD studenter der for å «passe på» får tiden vise. Bilene avregistrert, barnehage oppsagt og samboers permisjon i orden, alt var klart for tur.

Vi fløy over Singapore og reisen gikk som en drøm, barna koste seg med TV på flyet, og svømmebassenget, sommerfuglpark og kaktuspark på Singapore flyplass var helt herlig og gjorde de 5 timer i transitt altfor korte.

Når man først har kommet inn i Australia er alt «no worries mate». Innen den første uken hadde vi fått oss hus å bo i, telefon, bil og campingvogn, alt med bare noen få skjemaer. At prisnivået i Australia er nesten like høyt som i Norge var en liten nedtur, med lite å gjøre med.